Comeback
Det er alt for lenge siden jeg blogga.
Og det er ikke fordi det ikke har vært noe å skrive om, men snarere det motsatte. Det er masse å skrive om, både på privaten og der ute fra den store verden. Og til slutt blir det slik som nå. Til slutt blir det som en stor ballong som blåser seg opp omkring meg. Til slutt presser den hodet mitt ned mot tastaturet, tvinger nakken og skuldrene ned slik at jeg får rutemønster i ansiktet, og den er sleip, denne ballongen. Hvis jeg ikke begynner å skrive snart, hvis jeg ikke får tømt den, så vil den enten presse meg helt flat, eller eksplodere i ansiktet mitt med et kjempedigert Kaploff.
Jeg tenker jeg begynne med en av de tingene som er bra: Jeg har fått en flik av identiteten min tilbake. Jeg er rockesanger igjen - en del av meg selv som jeg la på hylla for drøyt seks år siden - da jeg skulle bli pappa, og jeg så at jeg ikke kunne gjøre en god jobb med begge deler samtidig. Det er ikke et valg som jeg har angra på.
Men nå var liksom tiden moden for et comeback. De rette folka og de rette melodiene. Den riktige settingen.
Det å være vokalist i et band er ulikt alt annet. Man er en del av noe som er større en selv. Man er en formidler, en slags predikant, en spydspiss, og særlig i en livesituasjon så er man helt naken, synlig for alle. Hørbar for alle. Stemme og framtoning skal være krydderet på puddingen. For meg, som aldri har tatt meg bryet med å lære å spille noe instrument, så er det ikke noe å gjemme seg bak, bare det forbaska mikrofonstativet, og det skjuler ingenting.
Noen mennesker er født til å stå på scenen. De elsker oppmerksomheten, øynene som lyser mot dem, applausen fra salen. De elsker å snakke med folk etterpå, svinger seg blant publikum, høye på sirkuset og manesjen og settingen, og det enorme løftet som kan komme etter en vel gjennomført konsert.
For meg er det ikke sånn. Og denne gangen var det definitivt ikke sånn. I forkant vokste det opp en angst i meg, en angst for å ikke takle presset, en angst for å gjøre feil. Som om det var livet det sto om. Jeg var ikke særlig omgjengelig da - i forkant av denne spillejobben - for mens Timmi og Arne sklei rundt og hilste på folk og rållsa og lo, drakk Smirnoff Ice og gleda seg, så satt jeg aleine backstage og pusta helt ned i magen, mens jeg gikk igjennom låtene i hodet. Jeg hørte stemmene der ute, kjente igjen noen av dem, berusede og høylydte.
Store mengder alkohol kan ta av noe av presset for en nervøs sanger. Men det har en del sideeffekter som ikke er så bra. Man blir slurvete, og dømmekraften blir svekka. Har man drukket riktig mye kan det gi utslag i så mange ting. Foreksempel dansing, klatring i lysriggen, synging på feil steder, annonsering av feil låter, ja: Kort fortalt: Fallhøyden er enorm, og avstanden fra karismatisk rockestjerne til forfylla klovn er kortere enn man kanskje skulle tro. Jeg er takknemlig for at smarttelefonen ikke eksisterte i 2001.
Så jeg drakk tre pils, mens sommerfuglene festa i magen min. Kledde på meg sceneklærne. Venta, mens jeg kjente et slags sug av forventning bre seg i lokalet vegg i vegg.
Venner og bekjente hadde stilt opp, og det gjorde meg glad. Rållså, selvsagt. Alle søsknene mine var der. Dagobert hadde reist fra Mandal. Og mange av dem jeg har sunget med opp igjennom årene var møtt opp.
Det er kjekt å spille for folk som er positive, og som vil deg vel.
Vi gikk på. Me e Long Night fra Tau!, Kauket jeg. Og vi var på gang, og da jeg traff inngangen på den første sangen, så tenkte jeg at vi flyter, vi flyter og dette er slett ikke verst. Og Beelzebub og Arnstein og Einstein ble stående igjennom hele settet, og det tolka jeg som en anerkjennelse, og ikke bare en gest.
Og da vi var ferdige var jeg helt tom. Som en utlada Nissan Leaf, og egentlig ville jeg bare gå hjem, men jeg hadde denne fine susen i kroppen, og jeg snakka med en del folk, og alle skrøt, og egentlig er jeg ikke så flink til å takle komplimenter, men det fineste jeg fikk var fra Einstein.
Vett du ka, Østen? Når du sto oppå der i dag, så va det MESTE så eg fekk lyst te å begynna å laga musikk igjen.
Og da ble jeg glad.
Og det er ikke fordi det ikke har vært noe å skrive om, men snarere det motsatte. Det er masse å skrive om, både på privaten og der ute fra den store verden. Og til slutt blir det slik som nå. Til slutt blir det som en stor ballong som blåser seg opp omkring meg. Til slutt presser den hodet mitt ned mot tastaturet, tvinger nakken og skuldrene ned slik at jeg får rutemønster i ansiktet, og den er sleip, denne ballongen. Hvis jeg ikke begynner å skrive snart, hvis jeg ikke får tømt den, så vil den enten presse meg helt flat, eller eksplodere i ansiktet mitt med et kjempedigert Kaploff.
Jeg tenker jeg begynne med en av de tingene som er bra: Jeg har fått en flik av identiteten min tilbake. Jeg er rockesanger igjen - en del av meg selv som jeg la på hylla for drøyt seks år siden - da jeg skulle bli pappa, og jeg så at jeg ikke kunne gjøre en god jobb med begge deler samtidig. Det er ikke et valg som jeg har angra på.
Men nå var liksom tiden moden for et comeback. De rette folka og de rette melodiene. Den riktige settingen.
Det å være vokalist i et band er ulikt alt annet. Man er en del av noe som er større en selv. Man er en formidler, en slags predikant, en spydspiss, og særlig i en livesituasjon så er man helt naken, synlig for alle. Hørbar for alle. Stemme og framtoning skal være krydderet på puddingen. For meg, som aldri har tatt meg bryet med å lære å spille noe instrument, så er det ikke noe å gjemme seg bak, bare det forbaska mikrofonstativet, og det skjuler ingenting.
Noen mennesker er født til å stå på scenen. De elsker oppmerksomheten, øynene som lyser mot dem, applausen fra salen. De elsker å snakke med folk etterpå, svinger seg blant publikum, høye på sirkuset og manesjen og settingen, og det enorme løftet som kan komme etter en vel gjennomført konsert.
For meg er det ikke sånn. Og denne gangen var det definitivt ikke sånn. I forkant vokste det opp en angst i meg, en angst for å ikke takle presset, en angst for å gjøre feil. Som om det var livet det sto om. Jeg var ikke særlig omgjengelig da - i forkant av denne spillejobben - for mens Timmi og Arne sklei rundt og hilste på folk og rållsa og lo, drakk Smirnoff Ice og gleda seg, så satt jeg aleine backstage og pusta helt ned i magen, mens jeg gikk igjennom låtene i hodet. Jeg hørte stemmene der ute, kjente igjen noen av dem, berusede og høylydte.
Store mengder alkohol kan ta av noe av presset for en nervøs sanger. Men det har en del sideeffekter som ikke er så bra. Man blir slurvete, og dømmekraften blir svekka. Har man drukket riktig mye kan det gi utslag i så mange ting. Foreksempel dansing, klatring i lysriggen, synging på feil steder, annonsering av feil låter, ja: Kort fortalt: Fallhøyden er enorm, og avstanden fra karismatisk rockestjerne til forfylla klovn er kortere enn man kanskje skulle tro. Jeg er takknemlig for at smarttelefonen ikke eksisterte i 2001.
Så jeg drakk tre pils, mens sommerfuglene festa i magen min. Kledde på meg sceneklærne. Venta, mens jeg kjente et slags sug av forventning bre seg i lokalet vegg i vegg.
Venner og bekjente hadde stilt opp, og det gjorde meg glad. Rållså, selvsagt. Alle søsknene mine var der. Dagobert hadde reist fra Mandal. Og mange av dem jeg har sunget med opp igjennom årene var møtt opp.
Det er kjekt å spille for folk som er positive, og som vil deg vel.
Vi gikk på. Me e Long Night fra Tau!, Kauket jeg. Og vi var på gang, og da jeg traff inngangen på den første sangen, så tenkte jeg at vi flyter, vi flyter og dette er slett ikke verst. Og Beelzebub og Arnstein og Einstein ble stående igjennom hele settet, og det tolka jeg som en anerkjennelse, og ikke bare en gest.
Og da vi var ferdige var jeg helt tom. Som en utlada Nissan Leaf, og egentlig ville jeg bare gå hjem, men jeg hadde denne fine susen i kroppen, og jeg snakka med en del folk, og alle skrøt, og egentlig er jeg ikke så flink til å takle komplimenter, men det fineste jeg fikk var fra Einstein.
Vett du ka, Østen? Når du sto oppå der i dag, så va det MESTE så eg fekk lyst te å begynna å laga musikk igjen.
Og da ble jeg glad.
Kommentarer