Og litt til

Selv om jeg har vært - og er - en særing, så har jeg aldri sett på meg selv som venneløs. Om jeg egentlig er noen god venn kan nok diskuteres, og særlig hvis en i det begrepet legger å holde kontakten i det daglige, og være der når det røyner på. Det er kanskje ikke så naturlig for meg å ta den telefonsamtalen og stå der som en man kan lene seg til, lyttende i motgang og heiende i medgang. Alt i alt så tar jeg kanskje mer plass enn hva jeg gir. På den annen side så krever jeg ikke så mye av folk, eller ihvertfall synes jeg ikke det selv. Det er ikke nødvendig å være perfekt i mitt selskap, for jeg liker mennesker som er litt skakke og snodige, jeg synes ikke at venner har så mye å bevise for hverandre. Jeg lar meg ikke imponere av gods eller gull eller titler eller vellykkethet , hvis dere forstår hva jeg mener. Opp igjennom åra har jeg blitt kjent med mange, glad i mange folk i mange ulike sammenhenger. Og så er det sånn at jeg snart skal giftes, og i forkant av sånne høydepu

Det er alt for lenge siden jeg blogga. Og det er ikke fordi det ikke har vært noe å skrive om, men snarere det motsatte. Det er masse å skrive om, både på privaten og der ute fra den store verden. Og til slutt blir det slik som nå. Til slutt blir det som en stor ballong som blåser seg opp omkring meg. Til slutt presser den hodet mitt ned mot tastaturet, tvinger nakken og skuldrene ned slik at jeg får rutemønster i ansiktet, og den er sleip, denne ballongen. Hvis jeg ikke begynner å skrive snart, hvis jeg ikke får tømt den, så vil den enten presse meg helt flat, eller eksplodere i ansiktet mitt med et kjempedigert Kaploff. Jeg tenker jeg begynne med en av de tingene som er bra: Jeg har fått en flik av identiteten min tilbake. Jeg er rockesanger igjen - en del av meg selv som jeg la på hylla for drøyt seks år siden - da jeg skulle bli pappa, og jeg så at jeg ikke kunne gjøre en god jobb med begge deler samtidig. Det er ikke et valg som jeg har angra på. Men nå var liksom tiden moden