Medbrakt
Tirsdag 17. Februar klokka kvart på ni ble jeg valgt til leder i AMU i bedriften.
Det var 5 timer etter at jeg hadde stått og spylt Ingrid i dusjen, og snaue femten timer etter at Pereivas og Trønderen og jeg hadde stått og ropt slagord mot pegidasene utenfor Burger King.
Å være møteleder er ikke noe veldig hokuspokus, men jeg lyver hvis jeg sier at det er en rolle som er utpreget komfortabel for meg. Det er litt som å ha på seg et plagg som ikke passer helt, ei t-skjorte som er litt kort, og som potensielt kan stille hele myntinnkastet til allmenn beskuelse.
Så da gjelder det å ikke bøye seg altfor mye framover. Eventuelt heise buksa litt lenger opp.
Det ble en underlig trilogi, dette her. Den korteste veien mellom tre punkter er rundtogrundt.
Jeg hopper videre. Lørdag var jeg ute. Søndagen skulle jeg hente ungene og mor nede på Fiskepiren i totiden. Jeg tok bussen ned, forbannet meg selv for dårlig planlegging - det var Liverpool - Manchester City. Jeg hadde en kaffekopp i hånda, en sånn presskannetermos i rustfritt stål, og så oppdaga jeg at Piren Pub viste kampen, og at jeg kunne rekke de siste 12-13 minuttene av første omgang. Fint som bare det.
Jeg stiller meg rett innafor døra med utsikt til skjermen. Det står 1-1. Drikker litt kaffe av koppen. Da kommer hun som jobber bak baren bort til meg:
DU MÅ GÅ, FOR DU HAR DROKKE MEDBRAGT, sier hun og peker på koppen min. Jeg forstår ingenting, hodet er ikke helt på, så jeg svarer. Men hvis eg kjøbe ei brus av deg, då?
Hun glor meg olmt inn i fjeset og sier NEI, FOR DU HAR DROKKE MEDBRAGT, OG SÅNN E REGLENE, OG DET VETT DU!
Jeg trekker på skuldrene og gir opp. Jeg har levd lenge nok til å vite når argumentasjon ikke nytter. Jeg trodde ikke det var så alvorlig med medbragt kaffe. I ettertid har jeg tenkt at hun sikkert må ha trodd at jeg hadde noe annet enn kaffe i koppen, men jeg var så satt ut av sinnet hennes, av den nedlatende klangen i stemmen, den som tok det for gitt at jeg tilhørte den delen av klientellet som ikke var ønska på Piren, at jeg liksom måtte tilsnakkes, fordi jeg var umulig, og måtte holdes i ørene. Det er mye mulig at skjegget jeg har latt gro i det siste ikke gjør meg noen tjenester på servicefronten. Jeg forlot stedet uten protester. Ja, jeg syns hun var ei drittkjerring.
Jeg gikk mot ferjeterminalen og følte meg urettferdig behandla. Det regna og blåste ennå. Jeg gikk på narvesen og kjøpte sigaretter, stilte meg under halvtaket og røyka. Det sto to karer der fra før, de hutra seg i vinden. Han ene kom bort til meg, han kunne kanskje være på min egen alder.
EXCUSE ME, IS ZIS WHERE THE FERRY FOR TAU IS LEAVING FROM? Jeg nikker, peker og forklarer. Sier at den kommer om ti minutter. Han forklarer at han og kompisen er fra Slovakia, at de jobber på tunnellen, og jeg tenker at han må mene Solbakktunnellen, den som skal komme opp på Hundvåg og gjøre Ryfylke landfast. Kompisen hans er kledd i kamuflasjeklær, de snakker sammen på Slovakisk eller hva det nå heter, og jeg er nysgjerrig og spør om det er OK å jobbe i Norge. YES! NORWAY AND SUISSE IS VERY GOOD! Han forklarer at han vært i Langesund på en annen tunnell i vinter, og skal videre til Troms i April.
I det samme kommer det ei dame i 30-åra med kurs mot terminalbygget hun går litt skeivt, tilter litt til den ene siden, huker seg framover, jeg tenker at hun har en skavank, men det kan liksågodt være bagen hun bærer på som gjør det. Hun plumper med den ene småskoen sin rett oppi en pytt med regnvann.
Hun kommer bort til meg, sukker irritert og begynner å snakke til meg som om vi var gamle kjente, noe jeg ikke tror vi er, forteller om hvor lenge det er til båten hennes går, at hun nok kunne ringe til gamlekjæresten, for han 'er glad i henne ennå', at hun har vært på besøk hos bestevenninna si, og så går hun på Narvesen for å kjøpe boller og skifte.
Slovaken og jeg diskuterer været, og han forteleller om bikkjene sine og hvor mye snø det er der han kommer fra, at når de er ute så kan han bare se haletippene over snøen.
Så kommer dama tilbake, hun fortsetter å snakke om gamlekjæresten mens hun gir duene små biter av bollene sine, de slåss så fjæra fyker, og så kommer ferja sigende og jeg stiller meg opp for å overta rattet, etter å ha sagt hadet til Slovakene og plumpedama.
I mors bil er varmeapparatet på fullt, ungene sitter i baksetet med melkesjokolade rundt munnen, på radioen er det 5-mila. Jeg skrur ned radioen. Mor skrur opp. Jeg skrur ned. Og jeg lurer fælt på hvordan det ligger an mellom Liverpool og Manchester City.
Det var 5 timer etter at jeg hadde stått og spylt Ingrid i dusjen, og snaue femten timer etter at Pereivas og Trønderen og jeg hadde stått og ropt slagord mot pegidasene utenfor Burger King.
Å være møteleder er ikke noe veldig hokuspokus, men jeg lyver hvis jeg sier at det er en rolle som er utpreget komfortabel for meg. Det er litt som å ha på seg et plagg som ikke passer helt, ei t-skjorte som er litt kort, og som potensielt kan stille hele myntinnkastet til allmenn beskuelse.
Så da gjelder det å ikke bøye seg altfor mye framover. Eventuelt heise buksa litt lenger opp.
Det ble en underlig trilogi, dette her. Den korteste veien mellom tre punkter er rundtogrundt.
Jeg hopper videre. Lørdag var jeg ute. Søndagen skulle jeg hente ungene og mor nede på Fiskepiren i totiden. Jeg tok bussen ned, forbannet meg selv for dårlig planlegging - det var Liverpool - Manchester City. Jeg hadde en kaffekopp i hånda, en sånn presskannetermos i rustfritt stål, og så oppdaga jeg at Piren Pub viste kampen, og at jeg kunne rekke de siste 12-13 minuttene av første omgang. Fint som bare det.
Jeg stiller meg rett innafor døra med utsikt til skjermen. Det står 1-1. Drikker litt kaffe av koppen. Da kommer hun som jobber bak baren bort til meg:
DU MÅ GÅ, FOR DU HAR DROKKE MEDBRAGT, sier hun og peker på koppen min. Jeg forstår ingenting, hodet er ikke helt på, så jeg svarer. Men hvis eg kjøbe ei brus av deg, då?
Hun glor meg olmt inn i fjeset og sier NEI, FOR DU HAR DROKKE MEDBRAGT, OG SÅNN E REGLENE, OG DET VETT DU!
Jeg trekker på skuldrene og gir opp. Jeg har levd lenge nok til å vite når argumentasjon ikke nytter. Jeg trodde ikke det var så alvorlig med medbragt kaffe. I ettertid har jeg tenkt at hun sikkert må ha trodd at jeg hadde noe annet enn kaffe i koppen, men jeg var så satt ut av sinnet hennes, av den nedlatende klangen i stemmen, den som tok det for gitt at jeg tilhørte den delen av klientellet som ikke var ønska på Piren, at jeg liksom måtte tilsnakkes, fordi jeg var umulig, og måtte holdes i ørene. Det er mye mulig at skjegget jeg har latt gro i det siste ikke gjør meg noen tjenester på servicefronten. Jeg forlot stedet uten protester. Ja, jeg syns hun var ei drittkjerring.
Jeg gikk mot ferjeterminalen og følte meg urettferdig behandla. Det regna og blåste ennå. Jeg gikk på narvesen og kjøpte sigaretter, stilte meg under halvtaket og røyka. Det sto to karer der fra før, de hutra seg i vinden. Han ene kom bort til meg, han kunne kanskje være på min egen alder.
EXCUSE ME, IS ZIS WHERE THE FERRY FOR TAU IS LEAVING FROM? Jeg nikker, peker og forklarer. Sier at den kommer om ti minutter. Han forklarer at han og kompisen er fra Slovakia, at de jobber på tunnellen, og jeg tenker at han må mene Solbakktunnellen, den som skal komme opp på Hundvåg og gjøre Ryfylke landfast. Kompisen hans er kledd i kamuflasjeklær, de snakker sammen på Slovakisk eller hva det nå heter, og jeg er nysgjerrig og spør om det er OK å jobbe i Norge. YES! NORWAY AND SUISSE IS VERY GOOD! Han forklarer at han vært i Langesund på en annen tunnell i vinter, og skal videre til Troms i April.
I det samme kommer det ei dame i 30-åra med kurs mot terminalbygget hun går litt skeivt, tilter litt til den ene siden, huker seg framover, jeg tenker at hun har en skavank, men det kan liksågodt være bagen hun bærer på som gjør det. Hun plumper med den ene småskoen sin rett oppi en pytt med regnvann.
Hun kommer bort til meg, sukker irritert og begynner å snakke til meg som om vi var gamle kjente, noe jeg ikke tror vi er, forteller om hvor lenge det er til båten hennes går, at hun nok kunne ringe til gamlekjæresten, for han 'er glad i henne ennå', at hun har vært på besøk hos bestevenninna si, og så går hun på Narvesen for å kjøpe boller og skifte.
Slovaken og jeg diskuterer været, og han forteleller om bikkjene sine og hvor mye snø det er der han kommer fra, at når de er ute så kan han bare se haletippene over snøen.
Så kommer dama tilbake, hun fortsetter å snakke om gamlekjæresten mens hun gir duene små biter av bollene sine, de slåss så fjæra fyker, og så kommer ferja sigende og jeg stiller meg opp for å overta rattet, etter å ha sagt hadet til Slovakene og plumpedama.
I mors bil er varmeapparatet på fullt, ungene sitter i baksetet med melkesjokolade rundt munnen, på radioen er det 5-mila. Jeg skrur ned radioen. Mor skrur opp. Jeg skrur ned. Og jeg lurer fælt på hvordan det ligger an mellom Liverpool og Manchester City.
Kommentarer