Jeg har alltid lest bøker. Helt siden jeg lærte å lese har jeg kjent dragningen mot det drømte. Dører har åpnet seg og jeg har gått ut, latt meg begeistre og irritere. Latt meg underholde. Når sant skal sies har jeg lest mye middelmådig, og enda mere dårlig. I barndommen var det brødrene Hardy, Hjortefot-bøkene og Gyldendahls Gode Guttebøker-serien (GGG). Bøkene var min flukt fra virkeligheten. Som barn syntes jeg virkeligheten var ulidelig kjedelig, jeg var velsignet med to søstre hvor den ene var en frekk liten burugle som hadde tjukke brilleglass og lapp for øyet, og skreik seg til det hun hadde lyst på (unnskyld til deg, Kajsa). Den andre mislikte jeg like sterkt fordi hun alltid fikk meg til å føle meg underlegen, hun trikset og lurte meg og jeg beit på. Hver gang. Dessuten slapp hun å delta i det daglige arbeidet på gården. Unnskyld til deg også, Bergljot. Jeg hadde en bestemt oppfatning av at dette fraværet av søskenkjærlighet var gjensidig. Men jeg leste da altså mine cowboybøk
Kommentarer
Holder på å hore opp kåken min før salg, så det blir mange tryner av valslangen som speiler seg i blanke flater. Da er det å foretrekke å møte seg selv i døren -siden det ikke gir den oversikten over menneskelig forfall som blanke overflater... nådeløst gir fra alle vinkler.