Og litt til

I går kveld/i natt var Lars Magnus og Lingling og Pål Øystein og jeg på Mattislaug hos Suli. Det var som alltid helt superdupert. Selv om det ble litt mye av både det ene og det andre og kanskje særlig det andre, men i dag er vi på jobb igjen og rimelig trevne også. På veien ut døra da vi skulle forlate Lars Magnus' residens fortalte jeg en gammel anekdote til Ragne - LM's frue. Jeg har nok dratt den her før - det var om den gangen Sulis bror kastet en stein i hodet på Valslangen (etter en bøtte med erting) på trehundre meters avstand. Overfor Ragne brukte jeg uttrykket 'god til å kaste stein' og det forstod hun slett ikke. 'GOD TIL Å KASTE STEIN? GÅR DET AN?' Og ja, det gjør det. Som guttunger kastet vi stein på alt - hele tiden - vi siktet på flasker, på trestammer, autovern, i sjøen, glassruter(off the record), fugler (enda offere the record) og så videre. En gang kastet jeg stein etter Gamle Dvergbøyen også, selv om han har glemt det. Den eneste gangen vi i

Mange dager er nesten helt like og kommer i en strøm og blander seg sammen. Mange dager kan ikke skilles fra hverandre i annet enn nyanser. Særlig når man er så gammel som det jeg er, eller ihvertfall kjenner meg noen ganger. Jeg var hjemme på krøkkje i sist uke. Det er fint der ute når høsten står på sitt mest glorete. Heter det høyhøst, forresten? Slik som det heter høysommer? Stillheten er påtagelig og hyttebyasene har dratt for gardinene i hyttene sine og frest hjem i de store blanke BMW'ene sine. Og er lannasene riktig heldige så ser de ikke snurten av dem før påske. Det som er enda mer merkverdig enn stillheten er kveldsmørket. På krøkkje er det eitrandes, kølandes mørkt nå i Oktober og da jeg var ute på plenen en kveld (enkelte kvelder går jeg ut for å nyte en sigarett for å få bekreftet at jeg ikke er avhengig av tobakk) da tenkte jeg at jeg hadde glemt hvor mørkt og stille det er der inne. Noen ganger ser man billys som liksom søker seg innover i skogen eller det øvrige l

Tradisjon tro dro Lars Magnus og jeg til Trondheim på Trønderdegos-besøk med hver vår bart. Jeg er ikke helt sikker på hva bartemoten sier om dagen - dere vet - what's hot and what's not - men alle vi tre - Mattisfanatiske wannabe-trøndere satset på 'konemishandlervarianten'. Etter modell fra Motorhead-Lemmy - eller noe annet blodtøft fra syttitallet. Jada. Det er rart hva en kan venne seg til. Degosen`s trøndervenner kåret min bart til den sløyeste på Fredagen. Jeg var høythøyt oppe og de andre to var tilsvarende skuffa. Da Trønderdegosen`s søskenbarn - så og si hans eget kjøtt og blod - gjorde det samme på Lørdagen (eller Lordagen som vi sier på Hjelleland) - og 'The double' var et faktum, da var jeg knapt til å snakke til. På Mattisfronten gikk det ikke fullt så bra. To ganger FitteMattis og oppvask til straff var en skuffelse. Særlig med tanke på mine femten års erfaring på området. Da vi kom hjem ble jeg på det sterkeste oppfordret av min gode - og definiti