Mitt skip er lastet med
Tidligere i sommer satt jeg sammen med Lars Magnus oppe på Fløien og drakk øl og nøt utsikten.
Det vanker mye turister på slike steder og vi var jo turister vi også. På en måte.
Samtalen kretset omkring temaer som ferier og reisemål og opplevelser og slikt som man kunne tenke seg og ikke tenke seg å være med på.
Norskekysten er forlokkende i så måte og Lars proklamerte at han definitivt kunne tenke seg å reise med Hurtigruta en gang. Oppleve nordnorge fra et skip.
Selv var jeg noe mer i tvil. Ikke om å se kysten, men selve konseptet 'Huttijuta' har alltid stått for meg som noenslags 'Cruise light' med høy snobbefaktor, stive priser i baren og trinne Tyskere og Amerikanere med rumpetasker vraltende rundt på dekk med fett og rester av sauerkraut hengende rundt munnen og videokamera rundt halsen. Jeg frykter for at medpassasjerer av denne typen ville ha spolert opplevelsen.
Det var da det kom for meg at hvis man hadde hatt et alternativ til Huttijuta som var litt mer - hvordan skal jeg uttrykke det - litt mer tilbakelent og billig og mindre pomp und prakt og mer rock og festligheter. Slik ville jeg ha funnet det langt mer givende å oppleve norskekysten.
Og så skulle vi ikke bare besøke sånne kvasinasjonalromantiske plasser som væstejålen og geiranger, men også skitne industriplasser som Odda, Sauda og Sørpeland. Og Pål Øystein skulle være kaptein og holde skuta på rett kjøl og den sosiale kodeksen skulle være løs i snippen. Og alle mine venner skulle være ombord.
Så dette har jeg gått og tenkt en del på i det siste, mellom pappeskene, rotet og ikea-hyllene.
Det vanker mye turister på slike steder og vi var jo turister vi også. På en måte.
Samtalen kretset omkring temaer som ferier og reisemål og opplevelser og slikt som man kunne tenke seg og ikke tenke seg å være med på.
Norskekysten er forlokkende i så måte og Lars proklamerte at han definitivt kunne tenke seg å reise med Hurtigruta en gang. Oppleve nordnorge fra et skip.
Selv var jeg noe mer i tvil. Ikke om å se kysten, men selve konseptet 'Huttijuta' har alltid stått for meg som noenslags 'Cruise light' med høy snobbefaktor, stive priser i baren og trinne Tyskere og Amerikanere med rumpetasker vraltende rundt på dekk med fett og rester av sauerkraut hengende rundt munnen og videokamera rundt halsen. Jeg frykter for at medpassasjerer av denne typen ville ha spolert opplevelsen.
Det var da det kom for meg at hvis man hadde hatt et alternativ til Huttijuta som var litt mer - hvordan skal jeg uttrykke det - litt mer tilbakelent og billig og mindre pomp und prakt og mer rock og festligheter. Slik ville jeg ha funnet det langt mer givende å oppleve norskekysten.
Og så skulle vi ikke bare besøke sånne kvasinasjonalromantiske plasser som væstejålen og geiranger, men også skitne industriplasser som Odda, Sauda og Sørpeland. Og Pål Øystein skulle være kaptein og holde skuta på rett kjøl og den sosiale kodeksen skulle være løs i snippen. Og alle mine venner skulle være ombord.
Så dette har jeg gått og tenkt en del på i det siste, mellom pappeskene, rotet og ikea-hyllene.
Kommentarer
Hva med gruvene i Fosdalens bergverk, der morfaren din mistet synet og mormor mistet begge brødrene sine?