Hound dog
Jeg har ved tre anledninger i mitt 'voksne' liv delt bopæl med storsøster Bergljot. Ingen av gangene har vært særlig vellykede for hverken den ene eller den andre av oss, tror jeg.
Den siste gangen var her i byen - hun hadde katt og motorsykkel - og jeg var russ på tiende året i strekk.
Mot slutten på dette bofellesskapets eksistens hadde Bergljot en venn av det enkle og jordnære slaget som het omtrent Sigbjørn.
Jeg har alltid hatt Bergljot mistenkt for å være sammen med omtrent Sigbjørn fordi han kunne skrue sykkel og hun ikke kunne men det er ikke det som er saken i denne historien. Det er heller en sak i saken.
Nåvel. Jeg nevnte at Bergljot hadde katt - han het Tabasco og han ble avlivet for en uke siden - og det synes jeg var trist. Han var en fin katt.
Dessuten var han helt på linje med meg da Bergljot annonserte at hun skulle skaffe seg hund. Jeg sa som sant var at vi skulle faen ikke ha noen hund for de var sodomitter og bæsjespisere og det var vel noe alle visste. Og det ER vel noe alle vet?
Bergljot satte opp sitt strieste og furtneste fjes og sa at hun hadde bestemt seg, men da var vi to som hadde akkurat det.
Noen tid senere kom jeg hjem og på gulvteppet sto en gammel, skeiv buhund og gjødde kjempehøyt. Men den sto ikke beint mot meg slik en seende hund ville ha gjort. Den sto litt på skrå og gjødde ut i den løseste lufta.
Vi hadde fått kjøter av typen eldgammel omplassert døvblind buhund. Et kupp fra foreningen for omplasserte dyr.
Jeg var mer enn irritert over å måtte forholde meg til denne hunden. Omtrent Sigbjørn derimot - han steppet inn og tok det stakkars kreket med seg på turer i skog og mark - han var snill, Omtrent.
Men så var det denne gangen at han hadde Topsy med seg og fikk denne strålende idèen om at hunden sikkert ville like å løpe litt uten bånd, så han løsnet lenka og det var det siste han så til Topsy.
Man kan i etterpåklokskapens navn si at det kanskje ikke var så veldig smart å slippe en hund som ikke kunne se løs i bushen. Og det gjorde ikke saken så mye enklere at den ikke kunne høre. Prøv å rope og plystre til deg en døv hund. Det er vanskeligere enn man skulle tro.
Stakkars Omtrent Sigbjørn måtte fortelle Bergljot at han hadde mistet hunden hennes. Og det var trist for dem men ikke så veldig for Tabasco og meg.
Etter dette var jeg sikker på at Bergljot hadde lagt av seg lengselen etter å bli hundeeier.
Omtrent sluttet å vanke i vårt hjem (en bonus - for han var ganske tung å snakke med - og tyngre å ignorere).
Etter noen tid ble jeg igjen møtt med VUFFVUFF da jeg fomlet med nøklene utenfor mitt eget hjem. Bergljot hadde på ny anskaffet seg en slags hund. Og da ble jeg rasende og sa at hun kunne ta og flytte til helvete ut og ta kjøteren med seg. Den nye var til alt overmål en Greyhound. I mine øyne var den svær og stygg og vel fresk i frasparket og ikke noe innedyr i det heletatt. Et slikt vesen har toppfart på rundt seksti kmt og hodet er så smalt at det ikke er plass til noen hjerne der. Det er med andre ord ikke så mye personlighet ute og går.
Bergljot flyttet faktisk ut og tok dyrene sine med seg og hun ble samboer med Vaniljedeigen og i dag er de gift og har 3 unger. Så alt gikk bra til slutt.
Det å motta dyr fra foreningen for omplasserte er tegn på et godt hjerte og jeg fikk litt dårlig samvittighet når jeg leste igjennom dette her. Men jeg vet at Bergljot tåler det.
Kommentarer
Beklager at jeg blogger i bloggen din.
Ikke finner jeg kodesatan heller.