Og litt til

 Dersom disse budene skulle vært i en prioritert rekkefølge, så ville nok dette være det overordnede. De to første er litt sånn kantete og gubbete i stilen, men mye av magien med å gå på en god konsert ligge i det publikum klarer å skape sammen med artisten. Vær snill. Ser du noen rundt deg som sliter, mister balansen, eller faller i fylla - hjelp dem opp.  Slipp dem bakover. For noen uker siden hørte jeg dokumentaren om ulykken under Pearl Jam-konserten på Roskildefestivalen i 2000, der flere mennesker døde under press fra en stor folkemengde. Den er veldig god, men fæl også. Pass på hverandre,

Konsertgjengerens andre bud. Legg ned telefonen når du er på konsert!  Er det til sjenanse for andre (og det er det), så er det dårlig stil å stå og filme. Lurer du deg til et bilde et kort sekund - ok - men ellers....Live er live, og dårlige konsertvideoer filma med mobiltelefon finnes det allerede alt for mye av. Reaksjoner som er ok i forhold til overdreven mobilbruk på konsert: - Kjeft - Øl i nakken - Lårhøna - Skulder mot skulder - Merrabett (kjapt klyp på innsida av låret).

  1: Hold kjeft når konserten har starta. Må du absolutt si noe - pell deg ut av lokalet og bli der til du er ferdig. Denne regelen er absolutt, det er ekstremt dårlig stil å stå og jabbe med sidemannen(eller kvinnen). Min erfaring er at det er verst med godt voksne mennesker på folkafest , som oftest med høy promille. Det er lov å hysje på sånne mennesker. Virker ikke det: prøv en god gammeldags skulder mot skulder.

 Jeg så Smokie i Kongeparken en gang. Jeg var ung og dum og trengte pengene. De fleste av oss hadde dessuten dårlig smak på åttitallet. Dette må ha vært en av mine første konserter. Kanskje bortsett fr Bjøro Håland på Samfunnshuset på begynnelsen av åttitallet. Jeg lurer på om han var skalla allerede da? men det får vi vel aldri vite. Den hvite Cowboyhatten hans var som skrudd fast over øyenbrynene.  Men for en sanger han var! Javel. Jeg har blogga mye om konserter også, fra begge sider, De fleste ganger er jeg mett etter en times tid. Men slett ikke alltid. Da vi ankom Sentrum Scene, var vi relativt seine, og Johnnie og jeg og Morten ble nødt til å halvt presse oss inn i sonen, og til slutt fant vi trappene, stilte oss der, og etter noen minutter kom det en fyr og stilte seg foran oss. Greit nok, tenkte jeg. Han er jo ikke så høy. Han VAR virkelig ikke så høy. Han hadde et nokså stort, svart skjegg, og en hel stakk av dreadlocks som han hadde kveila sammen oppi et tørkle. Og ut fra tø

Vi suser igjennom Ryfylke, forbi Døvik, Randøykrossen, Askvik, Kleppa og ned Pundsnesbakken til ferjestøa, og når tipåhalvelleveferja med grei margin. Vi er lasta med instrumenter og LP-plater og T-skjorter, og lydanlegget til Ståle, og det er fint inni bilen til Jon Eirik. Ryfylkeveien er mørk, smal og svingete og store deler av turen er vi alene på veien. Jon Eirik forteller at da han var barn, regna han ut hvor mange prosent av strekningen opp til Hardanger som var tunnel. Selv har jeg kjørt her ofte, på vei til Sauda. Litt for fort i en Volvo. Spydd i hver sving. Vi kjører igjennom Suldal, der det er en ballbinge, med en haug med ungdommer i. Det ser ut som det er en som får juling. Vi stopper og ruller vinduet ned. Spør om det går greit. Fire-fem lyslugga tenåringsgutter dytter brystkassene mot gjerdet:  Kem e du? Spør de.  Vi har ikke noe svar på det. Ruller opp ruta igjen og fortsetter til Maps sier at vi har kommet til Hordatun. Det er nesten for lett å finne leilighet og lader

 Det er søndag kveld, finalen på ei hendelsesrik helg er på trappene. Jeg er i trappene jeg også, skulder til skulder med Jon Evil. Det er Sentrum scene i hovedstaden, lyset slukkes, Inn på scenen tusler 5-6 musikere og en mann i svart dress med skulderlangt grått hår og en naturlig autoritet. Det er Blixa Bargeld og hans Einstürzende Neubeuten. Det er kjærlighet mellom scene og sal. En kan merke sånt etter 40 år med konserter. Dette har hendt: Lørdag ettermiddag pakker vi instrumenter og utstyr i bil og tilhenger, og kjørt den drøye timen det tar å komme seg til Tønnevik, på Fister, i Hjelmeland kommune. Løa i Tønnevik er en relativt ny scene, plassert i naturskjønne omgivelser, et reint idealistisk prosjekt. Fantastiske folk, nydelige lokaler, med gode lydforhold.  Vi får hjelp til alt vi trenger og enda litt til, det er en lun stemning, mildt hektisk for alle utenom meg, som bare prøver å være tilgjengelig og ute av veien mellom ledninger, forsterkere, høyttalere og instrumenter, og