Og litt til

Hver morgen før jeg går på jobb går jeg inn til Ingrid og Endre og snakker litt med dem. De ligger under hver sin sengehimmel og smiler fantastiske smil og spreller med armene og beina og lager babylyder og det er såvidt jeg klarer å rive meg løs fra dem. For akkurat ett år siden var Rållså og jeg på ultralyd for første gang. Det var da gynekolog Bjerg med tørr stemme sa at :'dere skal ha to barn' som om det var det naturligste i verden men det var det vel egentlig ikke. Og jeg ble så satt ut at jeg mistet talens makt i noe som føltes som flere dager og jeg begynte umiddelbart å bekymre meg for hvordan ialle dager dette skulle gå. Vi skulle ha dratt og ordnet noe, men vi måtte dra hjem og sette oss ned og universet var helt forandret og det var som om vi var slynget med voldsom kraft ut i noe ukjent noe. Jeg prøvde å forestille meg men jeg klarte ikke. Vi gledet oss til å fortelle foreldrene våre. Men jeg grudde meg til å informere Arnstein. To babyer kan ikke kombineres med ro

Men det er en hel stund siden. Snøen besitter en hel mengde unike kvaliteter. Den er nesten alltid hvit og alltid kald og noen ganger våt. Man kan gli og skli og renna, men når den er kram kan man lage snøballer som man kan kaste i nakken på folk. Snøvasking er den eldste formen for flørt. På barne-og ungdomsskolen sjarmerte jeg en rekke jenter i senk (bokstavelig talt) ved å brekke dem ned og dytte boblejakkene deres fulle med snø. Det var det nærmeste jeg kom dem. Men jeg husker at jeg syntes de luktet godt og det syns jeg fortsatt. Men jeg syntes ofte at de var finere før jeg hadde snøvasket dem enn etterpå. Før brillene til dem som hadde briller ble stappet fulle av snø og ble til dugg og ansiktene deres ble røde og oppkavede og noen ganger ble de ganske sinte eller lei seg og jeg rødmet fordi jeg ikke hadde ment å få noen til å gråte. Jeg forble ukyssa til jeg var minst femten. Tenk det. I militæret lærte jeg å hate snøen og hadde sikkert like mange navn på den som eskimoene sies

For 3-4 år siden - på den tiden gladjazz-ensemblet mitt øvde på Tæv - ble det arrangert konserter i samme bygget. Jeg var der to ganger og den ene var med Magnet og det jeg husker best fra den er at det var noen drittings sørpisberter som danset linjedans til en av låtene. Og da kjente jeg at jeg ble rød i kinnene og tenkte at her skal jeg aldrialdri bo. Den andre konserten var med Helldorado. Tøff, hard ørkenrock fremført på en prima måte. Jeg sto med en pils i den ene hånden og Rufserålls ved den andre og foran våre øyne utspilte det seg et merkelig scenario. Helt framme ved scenen - der det vanligvis ikke er folk i det hele tatt - danset en blautfeit skinhead en slags type vulgærerotisk dans sammen en venninne. De så ut som om de pulte med klærne på. Og det ble villere og villere, de vrikket og vrei seg, gnei seg mot hverandre og kastet seg ut mot halvsirkelen av ikkedansende publikummere lenger bak. Til slutt ble Arnstein så provosert over oppførselen at han tok fart og skubbet kjø

Jeg har ved tre anledninger i mitt 'voksne' liv delt bopæl med storsøster Bergljot. Ingen av gangene har vært særlig vellykede for hverken den ene eller den andre av oss, tror jeg. Den siste gangen var her i byen - hun hadde katt og motorsykkel - og jeg var russ på tiende året i strekk. Mot slutten på dette bofellesskapets eksistens hadde Bergljot en venn av det enkle og jordnære slaget som het omtrent Sigbjørn. Jeg har alltid hatt Bergljot mistenkt for å være sammen med omtrent Sigbjørn fordi han kunne skrue sykkel og hun ikke kunne men det er ikke det som er saken i denne historien. Det er heller en sak i saken. Nåvel. Jeg nevnte at Bergljot hadde katt - han het Tabasco og han ble avlivet for en uke siden - og det synes jeg var trist. Han var en fin katt. Dessuten var han helt på linje med meg da Bergljot annonserte at hun skulle skaffe seg hund. Jeg sa som sant var at vi skulle faen ikke ha noen hund for de var sodomitter og bæsjespisere og det var vel noe alle visste. Og de

Så ble det bil likevel.

Da jeg var barn hadde jeg tilgang til mine foreldres kassettsamling - LP-plater tror jeg mor ga opp tidlig på syttitallet - og far hadde bare èn vinylsingel og det var Ola var fra Sandefjord med Jonnyband. Selv har jeg også bare eid èn vinylsingel og det var 'In the Navy' med Village People og den kjøpte jeg fordi ett av medlemmene hadde indianerfjærpryd på hodet. De opplysningene gir ikke mye kred i musikerkretser i dag. Jeg kan aldri huske at vi har hatt noen platespiller i drift. Og derfor måtte jeg til Onkel Sjell for å spille singelen min over på kassett. Kassetter hadde vi derimot vitterlig flusst av. Det var det formatet som gjaldt og etterhvert som jeg gikk lei av Village People og årene gikk så fyltes skuffa i stereobenken opp med alskens perler fra 60, 70, 80 og 90-tallet. De fleste lå og fløt uten omslagscover og det var vel en slags femtifemti med opptakskassetter og orginale. Det var ikke bare kassettskuffen som fyltes - i Juni 1983 fikk jeg en lillebror som vi kal

Som barn var jeg forholdsvis medgjørlig. Det lille opprøret som fantes i meg ble effektivt kvalt av fars naturlige autoritet. Som regel holdt det med et strengt blikk og en bøtte kjeft. Bergljot var eldst (og er det fortsatt) og hun var langt striere enn meg (og er det også fortsatt). Selv om far var av den gamle skolen i barneoppdragelsessammenheng brukte han ikke fysisk tukt. Selv ble jeg truet med ris èn gang. Det foregikk omtrent på denne måten: Vi hadde Lørdagsbesøk av noen folk som far kjente fra Hjelleland. I den anledning var de på befaring i skiferbruddet som ligger i forholdsvis bratt terreng over gården hjemme. Jeg tror de skulle kjøpe noe stein til å mure med eller noe. Jeg husker at vi gikk og luffet rundt der oppe og da vi hadde gjort det en stund gjemte jeg meg bak et tre og der lå jeg musestille og fniste for meg selv. Resten av følget oppdaget at jeg var borte da vi skulle gå hjem. Da begynte de å lete og rope navnet mitt men jeg ga meg fortsatt ikke til kjenne og j

Jeg har vært tungt forkjøla hele uka og derfor har jeg tilbragt den hjemme med kjæresten og babyene. De har alle sammen ekstremt gode immunforsvarsverk men mitt er skralt og gebrekkelig og systematisk ødelagt igjennom en årrekke. Jeg kan aldri være hjemme fra jobb uten å få dårlig samvittighet. Selv om jeg er dødssyk og hodet vet det - at jeg er i min fulle rett - så klarer hodet aldri å vinne over den dårlige samvittigheten. Med den følger en malstrøm av negative tanker som: 'ånei, nå har jeg sikkert brukt opp alle egenmeldingene mine og så blir jeg sikkert sperret for et halvt år og det gjelder sikkert for de dagene jeg har på babyene også'. Og så følger enda flere om jobbofonen som jeg mistet for en måned siden, som jeg var helt sikker på at jeg bare hadde glemt i en lomme, men som aldri dukket oppigjen og som jeg ikke sperret før det var gått to uker. Da jeg ringte til den ringte den fortsatt og det kan tyde på at en eller annen jævla fjortis har gått bananas i to uker med