And THEN some

Das Dings am sich

2012-02-17T08:00:00.003+01:00

Undertegnedes manglende interresse for teknologiske nyvinninger burde være kjent blant mine lesere.
Jeg vet forresten ikke om det er teknologien eller tingene i seg selv jeg motsetter meg. Eller om det er manglende vilje til å gjøre en innsats for å skjønne hvordan de fungerer.
Jeg nevner i fleng: en gang kjøpte jeg verdens dyreste (og beste) sony minidisc-spiller jeg brukte den til å ta opp levende musikk med to ganger. Det ene opptaket var var gamlebandet mitt. Lyden var strålende - klokkeklar - helt fram til sangen skulle ta av - da komprimerte spilleren lyden ned til en smal fresing. Uten at jeg kunne svare for hvorfor eller hvordan.

Senere samme kveld tok jeg opp en intimkonsert med bandet tmsrm (the mighty suicidal rape machine) som har fått navnet 'the cannabis-sessions'. Det er en sangskatt på høyde med prøysen og dylans greetings from big pink, og kanskje til og med pink floyds live at pompeii. Ikonisk.
På det opptaket er lyden klar som glass. Men det kan være fordi det ikke er trommer og bass.
Utenom disse opptakene kopierte jeg to cd - plater via verdens beste og verdens dyreste kabel. Dette gjorde jeg for å ha noe å høre på på vei til Frankrike, hvor jeg skulle delta på en plateinnspilling. Den ene var av Nick Cave, men da jeg skulle høre på den var det bare én låt som gikk på repeat i 74 minutter. Uansett hvor stor beundrer jeg er av Mr.Cave, så ble det i meste laget.
Men den andre plata var Arab Strap's The red thread. Den ble hel, men av en eller annen grunn var det ikke mulig å skippe mellom låtene. Plata er stor, så den hørte jeg sammenhengende hele veien ned.
Men utvalget ble så begrenset at jeg la spilleren tilbake i originalemballasjen da jeg kom hjem.
Men så insisterte jeg på at El Toro skulle låne den da han dro til Thailand med nesten alle vi kjente, og der gikk den sin seiersgang og fikk ry for å være både høytspillende og driftsikker. Og det var det.

Bilen vår har alarmer for: jeg plinger når det er tre plussgrader, jeg. Bare så dere vet det. I fjor plinget den hver gang vi kjørte over seksti. Hver eneste gang. Gjennom hele vinteren og våren. Fram til svogeren min trykket på en knapp uti Juni, og det forsvant. Etter det ble jeg mindre ilter i traffikken.

Her kommer vi fram til indrefileten: huset vårt har varmepumpe. En sånn boks på veggen som durer, og har en fjernkontroll hvor man kan regulere ønsket temperatur. I fjor vinter var ikke varmepumpa i nærheten av å holde ønsket temperatur i stua vår. Så vi kjørte elektrisk i tillegg.
Gammelt hus, tenkte vi. Så kjøpte vi vedovn (endelig en teknologi som jeg kan og liker å forholde meg til).
Men så var det svigermor som var innom, og hun kunne opplyse om at på denne pumpedingsen var det noen filter som skulle rengjøres. Hver fjortende dag. Og da jeg åpnet var det to filter.
Som var pottetette. De var dekket av et støvlag på mer enn en centimeter.

Nå kommer det varm luft ut. Vi har knapt brukt vedovnen etterpå.

Det er nesten utrolig. Men kjekt for kraftselskapene, sikkert.

Idiot

2012-02-16T10:20:00.002+01:00

I en periode,rundt 1986 var jeg elev ved en ambulerende jordbruksskole i hjemkommunen min.
I mangel på noe bedre å ta meg til.
Jeg var klart yngst i klassen, og selv om jeg ikke var overvettes motivert for fag som regnskap, jord og hagebruk, husdyrlære, Biologi skogbruk og kjemi, så fant jeg meg rimelig greit til rette.
Det var totalt syv måneder med undervisning, og 'fagturer' til london og oslo. Det absolutte bunn-noteringen fra London-turen var da jeg sovnet dritings med hodet på skulderen til den kvinnelige læreren vår.
Under en visning av musicalen Chess.
Dessuten hadde jeg hatt en flaske Lacoste etterbarberingsvann i bagen. Og den hadde knust og alle klærne mine luktet deretter. Noe helt annet enn ambulerende landbruksskole. Det var en rar uke.

I løpet av tiden på landbruksskolen lot jeg meg verve til skogplanting. Det var ei bratt li på farsgården min som skulle plantes til. I regi av den lokale skogsjefen. Far ble ikke blid da han hørte at jeg hadde planer om å gjøre noe annet enn å hjelpe han på våren.
Hva med lamminga, gjerdene, melkinga, kunstgjødselspredinga og steinhentinga? Var jeg helt idiot? Sant å si så er jeg ikke sikker.

De totre dagene og kveldene jeg hadde i vårsola under bandåsen var ren terapi. Og på god avstand fra min stressede øverstkommanderende. Det er mye som har skjedd siden da. Plantefeltet mitt ble riktig fint. 1750 planter som ble til busker. Og juletrær i mange år. Og jeg tenker at av alle de tusenvis av timene jeg har trellet på gården i barndommen og ungdommen, så er det disse som viser best igjen.

Det er ikke vakkert lenger. De står som store truende skygger under åsen.

For grana er skuggjetålande. Men furua er lyselskande. Det lærte jeg i 1986.

De gamle er eldst

2012-02-13T09:47:00.002+01:00

Det tikket inn en tekstmelding fra lillesøster frekkesen på Lørdag: NETTI E 100 ÅR!

DU KØDDE? Var mitt umiddelbare svar.

NEI, DET STÅR I AVISÅ!

Netti er den gamle - eller la meg omformulere det - den eldgamle dama som i en tiårs-periode bodde veggivegg med meg og et utvalg kompiser av det mer rølpa slaget.

Kjære Netti.
Hundre år det er faen meg en stor prestasjon.
Det betyr blant annet at du har overlevd syv år på gamlehjem etter at du overlevde ti år med meg som nabo.

Beklager den gangen Runo fyrte opp bål like utenfor veggen din, jeg var ikke hjemme og kunne ikke ha kontroll med ham. Jeg arvet ham dessuten fra Arnstein, og visste ikke at det var så ille.

Jeg husker at hørselen din ikke var helt topp. Det er rart hva det gjør å ha høreapparat på det ene øret, og være tunghørt på det andre.
Så sant man tar apparatet av seg når man tørner inn, så vil ikke festens skratt være til så veldig stor sjenanse.
Bortsett fra hvis man har en hørende søster på besøk, og det tilfeldigvis sammenfaller med den årlige hagefesten. Nok om det.

Jeg antar at det er fredeligere der du bor nå. Det er fredeligere der jeg bor også.

De skal forresten rive det gamle huset ditt og bygge kontorer.
Høye blokker i glass og betong.

Det er ganske trist, synes jeg.

Jeg har deg mistenkt for å ha tystet til vaktmesteren et par ganger, men stort sett er du en av de beste naboene noen kan ha.

Masse gratulerer med hundreårsdagen fra en gammel nabo.

PS: Unnskyld for at jeg ikke kom ut og hjalp deg den gangen du sto og stirret inn kjøkkenvinduet mitt. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at det var fordi du var så trøtt i beina at du ikke orket å gå de siste skrittene hjem. (men heldigvis forsto Rållså at noe var fatt).

PPS: Du er en legende.

Påskeharen.

Kristenblogging

2012-02-09T13:07:00.003+01:00

Jeg har blitt verneombud.

Det eneste formelle man trenger for å være verneombud er et kurs.

De som har fulgt bloggen min igjennom de siste årene vet kanskje at 'kurs' ikke har vært blant mine favoritt-beskjeftigelser.

Jeg blir fort lei, for å si det sånn. Blank og fjern i blikket. Det er ikke en overdrivelse å si at jeg var skeptisk - på grensen til motvillig - da jeg entret kurslokalet på Horus for dag én (av to) for drøyt to uker siden.
At kursforetaket var en .net - bedrift bidro ikke akkurat til å begrense fordommene, for å si det sånn. Enda en løgnas i femtiåra med stripete skjorte og løgne briller. Tenkte jeg. Enda en overivrig kvasi-emmisær som orget og .nettet@ helvete.com.
Med denne fine og åpne holdningen satte jeg meg bakerst i lokalet med ironisk hevede øyebryn. Klar for en dag i meningsløshetens tjeneste.

Fordommene mine ble imidlertid gjort til skamme, det viste seg nemlig at kurslederen var engasjerende, og - hold dere fast - de fleste av kursdeltakerne var oppegående mennesker. Jeg deltok.
Når jeg først deltar kan jeg muligens bli litt i overkant for noen.
Vi Dvergbøyer blir gjerne det.

Kanskje det var sånn - denne gangen - at kurset handlet om noe som gjorde meg ENGASJERT? Hva blir det neste? Tungetale?

Jeg håper ikke det. Saken er den at samspillet mellom mennesker - eller særlig mangelen på det - det dysfunksjonelle i menneskenes omgang med hverandre - det er visst noe jeg er opptatt av.

Jeg er bare middels opptatt av regler og paragrafer og og forskrifter og synlighetsklær og feilparkerte biler og verneutstyr og røyking på feil plasser i bedriften jeg jobber i. Jeg snøfter foraktelig av alle de latterlige forkortelsene man bruker innen vernegreier. HMS, AMUBU, AML ogsåbortetter

Men av en eller annen grunn så bryr jeg meg om dem jeg jobber med. Dem jeg ikke liker også. Jeg vil riktignok helst ikke ha så mye med dem å gjøre. Men jeg vil at de skal ha det fint med seg selv. Være glade og ikke grue seg til å gå på jobb. Gå på jobb og møte sånne som meg.
Som i latskapens og likegyldighetens navn har satt meg til i en krok på en hylle nesten nederst i hønsehuset. De over meg driter i hodet på meg, men det gjør meg ikke så mye.

Det at jeg hakker på enkelte av de hønene som er enda mer pjuskete enn meg selv når de nærmer seg kroken min. Det er derimot ikke er greit.
Det vet jeg ikke om jeg kan leve med lenger.

DEN STØRSTE GLEDA EIN KAN HA, DET ER Å GJERA ANDRE GLAD. Skrev Snut Badla - skulemeisteren fra barndommen - i utallige minnebøker. Jeg likte ham aldri. Og har ikke akkurat levd etter det mottoet.

Men jeg må visst prøve å gjøre noe med meg selv. Og dette latterlige svartsynet.

PS: For mer svartsyn: Les www.monstermamma.com - en helt fantastisk blogg - skinner som en stjerne i kontrast til alt idiotien i bloggverden.

Siste mann hjem er et råttent egg.

2012-02-03T13:06:00.003+01:00

Da de siste lammelåra skjelvende hadde gått over broen var oppdraget forsåvidt utført.

Det var kun hjemturen som gjensto. Det høres så lett ut når man sier det sånn.

Vi overnattet i sankehytta der, i pilsebu. Den var nesten identisk med den i steigedalen.
Vi spiste. Antagelig noe fra toro.
Vi gikk til ro.

Dagen opprant. Like grå og sur som den forrige. Det var mye støle bein og sure ullsokker.
Det ble ganske tidlig klart at hunden Tina hadde lite krefter igjen. Hun ble hengende etter. Først ti-tyve meter, og så forsvant hun helt, og Jonas måtte gå tilbake og lete etter henne.
Hun hadde lagt seg bak en stein. Øynene hennes sa: BARE LA MEG VÆRE, JEG VIL HELLER DØ ENN Å GÅ ETT ENESTE SKRITT TIL. POTENE MINE ER SÅRE. BARE GÅ DERE, SÅ KOMMER JEG ETTER. EN ANNEN GANG.
Det var selvsagt uaktuelt. Hun ble vekselvis lokket/truet til å fortsette. Da vi var omtrent halveis, vrikka eks-kjæresten min foten, og langsomt gikk det opp for meg at jeg var drittlei av hele følget. Det var som å være med på en jævla handikapp - utflukt - sytekjerringer hele gjengen.

Jeg forlot dem der. Hun gråtende med armene ut fra siden. Som knekte greiner.

Jeg var hjemme på no time.

Jonas fortalte seinere at han hadde båret bikkja i sekken den siste mila. Hengende over skuldera hans med tunga ut.

Og jeg var singel i evigheter. Ekstremt singel.

Forstå det den som kan.

River deep, mountain high

2012-01-30T08:42:00.001+01:00

Dag to var været litt gråere, men vi fortsatte innover heia.

Særlig hunden var tydelig støl, energinivået var klart lavere. Ikke annet å vente av en hund som sto i bånd det meste av året.

Det begynte å regne litt, og da vi kom opp på snaufjellet kom tåka sigende taust som et trolsk slør, og sikten ble ganske dårlig.
Men turistforeningen hadde merket stien med rød maling, og sauene kunne veien.

Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, om jentene skulle gå foran. Bare følge de røde merkene, eller om de hadde sakket akterut, og skulle gå litt roligere fordi de var slitne.
Det spiller ikke noen rolle nå, men jeg heller mot det første.

De ble ihvertfall borte for oss, og Jonas og jeg stoppet drifta da vi skjønte at de var forsvunnet. En time seine dukket de - til vår store lettelse - opp igjen. Vi hadde vært aldeles i villrede. Skulle vi lete? Hvor? Ingen av oss var lokalkjent, og påskeharen alias snublefot var allerede den gang viden kjent for sin stedsans. Sin mangel på evne til å orientere seg i ukjente omgivelser. Vi var heldige.

Etter å ha gått langt (og lenger enn langt) nådde vi pilsebu. Målet for de som skulle spise seg fete.

Men for å komme dit måtte vi over ei bru, og under den brua bodde en fæl elv, og dette var ei hengebru, som skulle ha rekkverk av netting. Men den var fjernet før snøen kom. Og ingen hadde hengt den opp igjen. Kjæresten til Jonas var trett (og mer enn trett) etter å ha gått langt (og lenger enn langt) og ville helst ha husrom og en matbit, men Jonas og jeg måtte først strekke nettingen ut, slik at vi ikke jaget sauene ut i den visse død. Jeg synes å huske at det var litt surt da. På mer enn én måte. Vi fikk rigga nettingen, og sammen presset vi dyra inn på brua.
Det som ofte er problematisk når man skal jage sauer og lam over foreksempel ei bru, er at de voksne sauene (som har gjort ting før) går først. Blir man så stående med bare lam på slutten, da har man et problem. Lammene blir gjerne nervøse og vil snu. Bææ..dette tør jeg ikke. Det skjedde den gangen. Hysj! Tsju! Gå, din jevel! Jævla idiot.

Vi måtte slippe det ene, men fikk de andre over. Det éne hoppet på elva, men vi fikk grappet det, og så halte vi det over brua, og slapp det på den andre siden, med ønsker om en god sommer.

Her slutter del to i sagaen om Jonas i ødemarken. En relativt sann historie fra bygdenorge.

Seine unger

2012-01-26T14:42:00.001+01:00

Jeg kom plutselig til å tenke på et skilt vi så på vei mot Lindesnes i sommer.
Skilt kan jo være gøyale: Jævla billig brød. Me sel ikkje egg. AIDS FOR THE DISABLED Osb.
Men dette var et slags privat skilt på engelsk med følgende melding: SLOW CHILDREN PLAYING.

Ikke nok med at disse ungene var tungnemme, men foreldrene valgte å kringkaste det til vær eneste bobilturist i sørnorge også. Fytti.

Keeper of the only key

2012-01-22T10:13:00.005+01:00

I plassen for andre del i villmarks-eposet om Jonas i fjellets buk, kommer det et lite stykke om en hendelse fra i går. Det er vel en form for heimstad-diktning. Bortsett fra at det ikke er diktning.

Jeg hadde ungene hele dagen i går. Det var en av disse dagene som ikke er så super. Slåssing, herjing, biting, grining, og en ganske trøtt og upedagogisk pappa som ikke evnet å ta grep. Alt var kaos.

Så da jeg tok kidsa med på badet for bleieskift og kveldsstell så jeg endelig slutten på det.

Ingrid lå på stellematta, junior var på gangen. Plutselig hørte jeg at han fiklet med låsen. Nøkkelen sto i på utsiden.

Jeg prøvde å få opp døra, men den var låst. Det ble fort klart at han ikke klarte å låse opp. Selv om han både fiflet og foflet. Dørlåsen er ganske vrien på den døra. Dette var en situasjon jeg absolutt ikke hadde ønsket meg. Så for meg at jeg måtte klatre ut på gjennom takvinduet, hoppe barføtt ned i snøen og gå rundt huset og inn ytterdøra.

Det var da jeg kom på glipa under badedøra. Jeg ropte til Endre: ENDRE! ENDRE: SER DU FINGRANE TE PAPPA? NERE ME FØDENE DINE? NERE ME SOKKANE. LEGG NØKKELEN OPPI HÅNDÅ TE PAPPA! Jeg gjentok budskapet, og plutselig kjente jeg den lubne lille neven hans. Og nøkkelen.

Tenk det.

Og så fikk jeg åpnet. Og så tisset Ingrid på gulvet. Og da de hadde lagt seg fulgte jeg Liverpool - Bolton på nettet. Og Liverpool tapte så det sang.

For noe drit. Men jeg slapp å være haren på taket. Det var da noe.

Jonas i fjellets buk

2012-01-18T12:27:00.010+01:00

Jeg var på hyttetur av typen syv mann med alt for mye øl i ei lita stue i helga.
Ved slike anledninger blir det gjerne fortalt en del anekdoter.
Ofte husker man hendelser forskjellig.
Runar og jeg snakket en del om en felles bekjent som gikk under tilnavnet Jonas i hine hårde dager. Av meg var han riktignok mer enn en bekjent. Han var en barndomsvenn. Selv om vi strengt tatt ikke hadde valgt hverandre. Snarere har livene våre fulgt hverandre i snirkler og skygger siden tiårsalderen. Men det startet med at foreldrene våre begynte å omgås, og så ble vi ungene med på lasset, på Søndagskaffe. Vafler. Unger i noenlunde lik alder som finner hverandre i ulik grad. Jonas og jeg kom begge fra gård. Vi var like gamle, og mødrene våre kom fra samme landsdel. De ytre forutsetningene var altså tilstede for at vi kunne bli kompiser. Og det ble vi også, slik smågutter gjør. Vi hadde en slags kontakt da vi ble eldre også.

Jonas hadde en imponerende samling kulørte magasiner med bilder av lettkledde og (tilsynelatende) villige unge kvinner. Det var stas.

Senere delte vi en interesse for skytevåpen som var alt annet enn sunn. Jeg tror aldri foreldrene våre var så bekymret som de burde ha vært.

En gang helt på begynnelsen av nittitallet skulle Jonas og jeg - sammen med våre daværende kjærester - og en gårdshund, jage sauer på sommerbeite.

Sauene tilhørte Jonas' far, og var av rasen dala. Det er ikke sikkert at det sier dere noe. Dalasauen er tung, hvit og ganske dum. Det var ikke en veldig stor drift. Kanskje i underkant av hundre dyr totalt. Men det var et helt stykke å gå. Noe i veldig ulendt terreng. Harde stigninger. Lauvkratt. Bekk og mose og myrull. Tidvis spektakulær utsikt.

Når sant skal sies så har jeg aldri vært av typen som liker turer i skog og mark. Jeg er mer hjemmehygge.
Det har vel først og fremst bakgrunn i at de turene jeg hadde vært på som regel var knyttet til oppdrag som dette. Sauejaging i en eller annen form. Gjerne sammen med noen som var i langt bedre form enn meg. Slike som tok to meters skritt og gynget når de gikk.
Som jeg - 'indianeren snublefot' - svett og kavende - og småsnublende over stein og tuer - ikke klarte å holde følge med. Hverken med eller uten sauer.

I dette driftelaget var jeg likevel fullt på høyde med de andre.

Dagen vi satte ut var det ganske varmt. Det var dagen før St.Hans. Vi skulle drive omtrent en tredjedel av veien den første ettermiddagen. Så skulle vi overnatte i ei sankehytte, og sauene skulle hvile 'på hegnå' - i en innhegning, og så skulle vi gå det siste stykket dagen etter.

Det å drive sauer er ikke bare enkelt. Man må hele tiden forsøke å holde dem noenlunde samlet på stien. Noen vil styrte avgårde opp bakkene, andre vil se seg om etter mat. Noen vil bli gørrslitne i motbakkene og legge seg ned fordi de ikke orker mer. Og alle sammen vil de breke intenst og ustanselig på hverandre.

Hunden gjorde den beste jobben. Hun var lykkelig, og føyk opp og ned og jaget og bjeffet, og hele kroppen hennes sitret av glede.

Varmen gjorde det relativt tungt å gå, og den første kvelden med driving var ganske krevende. Det var mye stigning også. På kort tid.

Det ble tungt for flere enn meg.
De feiteste sauene måtte dyttes opp den siste lia, men stemningen var likevel ikke så verst.

Den spartanske sjarmen i disse sankehyttene er noe jeg alltid har likt.
Et byslag hvor trette driftemenn og kvinner kunne sette skoene fra seg.

Selve hytta er gjerne ett rom.
En vedovn. Køysenger langs den ene veggen.
Et grovt tilvirket spisebord med voksduk. Stoler. En kjøkkenbenk. Et åpent skap med kjørler.
Det eneste innslaget på denne hytta som kan ha vært anderledes da enn femti år tidligere var et propan kokeapparat som sto på kjøkkenbenken.

To vinduer. Ett på kortveggen. Ett ved bordet.
Til alle hytter av dette slaget hører en utedo som også gjerne inneholder et vedlager. Ti-femten meter fra hytta.

Når det brenner i ovnen, våte sokker er byttet med tørre, og man har spist seg mett, og man sitter med en kald pils som man har kjøpt inn og båret på ryggen til akkurat dette formålet - da er det ingen plass i verden som er bedre.

Og etter en slik tur holder gjerne sauene kjeft også.

Del to i dette eposet følger snart. Før dere aner. Før jeg aner. fuglene vet

Elker - elker ikke.

2012-01-13T09:25:00.002+01:00

Rållså pleier å la ingrid (littlerållså) klatre inn i bilstolen sin selv.

Det gjør ikke jeg. Jeg er mer sånn klikk-klakk, oppi med deg, og ikke noe tull, for nå er vi seint ute. Vi er ofte det.
Ved et par anledninger har det kommet til håndgemeng og høylydte protester fra ingrid. NEINEINEI, EG VIL KLATRA! GÅ OPPI SØL! Men siden jeg er sjef er det min vilje som gjelder.

I ettertid får jeg dårlig samvittighet. Prøver å trøste: IKKJE VER LEI DEG, EG ELSKE DEG FORDE. Det er mulig at det kan tolkes til å være klissete at jeg sier til ungene mine at jeg elsker dem, men det er underordnet. NEI, DU ELKE IKKE MEG DU! DU ELKE FARMOR, kontrer Ingrid.
Dette er harde ord. Jeg ville selvsagt aldri ha tvunget mor inn i et sete fordi jeg har det travelt. JA, MEN EG ELSKE DEG OG. OG ENDRE. OG MAMMA, trøster jeg.
Nå er hun ikke sint lenger. MOMMO Å BESTEFAR OG, ELKE DU. JA, lyver jeg. Det er jo i overkant. Men det går ikke an å forklare det. Ungen er jo bare to og et halvt.
Å SÅ LIGE DU EINSTEIN. Sier hun. Jeg ler. JA, DET GJER EG. Og det gjør jeg jo også.

Hun har den uvanen at hun gjerne sier til folk at hun ikke liker dem også. Og det kan være litt masete. Selv om jeg misunner henne for at hun er så direkte.

Regnbrev

2012-01-12T19:26:00.003+01:00

I would do anything for love, gauler meat loaf på radioen. Deg om det. Du vet ikke hva du snakker om, tjukken.
Det er mørkt og varmt inne i bussen. Ute pøser det og er sju grader. Og uti fjorden ser jeg lanternene på ferja.

Det er lenge siden jeg har blogga nå. Og det er ikke fordi det ikke skjer noe i livet mitt. Det skjer mer enn nok. Men det er ikke alt som er bloggbart. Jeg blogger best i bakfylla, tenker jeg. Da flyter ordene nesten av seg selv.

Så sitter jeg plutselig i et propellfly. Det pøser ennå. Og blåser. Og er sju grader. Og litt risting må vi - ifølge dem i cockpiten tåle - det gjør vi også. Og så blir vi henta på flyplassen og dagen er ganske fin. Og blir enda finere når vi seinere går inn i en stor, oppvarmet maskinhall, og the doors dundrer avgårde med love me two times.
Var det flaks? Var det en eller annen tilfeldig ansatt som hadde skrudd radioen inn på en tilfeldig kanal? Eller vanket det oppegående mennesker der? Jeg håpet på det siste. Den sangen gjorde dagen min.

Jeg bestemmer meg for at jeg vil ha maskinen vi kom for å se på. Den er stor og blå og ny, og koster en halv million kroner

Trouble

2011-12-23T09:45:00.003+01:00

Det pågår en viktig - om enn absurd - rasismedebatt i engelsk fotball om dagen.

Den er absurd først og fremst fordi det er helt aldeles umulig å vite hva som er rasistisk og ikke.

Neger er ikke lov. Den er grei. Hvis man ikke er farget selv. Og rapper. Om Bitches, niggahs and ho's. Men 'farget' er heller ikke akseptabelt.
Så da er vi visst like langt. Kvinnediskriminering er ikke så alvorlig. Eller homohetsing. Tjukkaser er fritt vilt. Nedsettende ord om mødre eller andre familiemedlemmer er greit.

Fremmedkulturelle?
Etnisk ikke-europeiske?

Det er ikke så lett.

I denne bittersøte førjulstid vil jeg fotelle en liten anekdote om Liverpool - legenden John Barnes.
Barnes var en av de første mørkhudede spillerne på Liverpool, og han ble utsatt for mye dritt fra tribunene. Både fra egne supportere og motstandernes.
Det ble blant annet kastet bananer på han, og det er ingen tvil om at det var langt over streken.

Han var en strålende spiller, Barnes. Men han var også utstyrt med en utrolig god humor.

Det var i de dager at Liverpool fc's spillergruppe skulle ha maskeradeball på et utested i Livepool by. Her kom de - den ene etter den andre - utkledd i alskens kostymer.

En fra trenerstaben står vakt i døra da en fyr i full KuKluxKlan - mundur kommer.

Dørvakten: YOU CANT GO IN, DRESSED LIKE THAT

KKK'eren: WHY NOT?

Dørvakten: JOHN BARNES IS IN THERE (peker mot festlokalet)

Det er da han i Klansmann-kostymet tar av seg hetta og sier:

NO HE'S NOT! HE'S IN HERE!

Mitt favorittskjellsord om dagen er TRAVE. Det funker på alle raser og religioner såvel som begge kjønn.

Blekkulf danser lumbago i den blå timen

2011-12-21T22:08:00.002+01:00

Første gang jeg hørte ordet 'Lumbago' trodde jeg det var en eksotisk fugl med langt rødt nebb, regnbuefarget bryst og buskete grønne halefjær.

Eller en frekk latinamerikansk dans som har sugende sorte blikk og heftige rumpevrikk på repertoaret.

Eller noe sånt.

Jeg trodde absolutt ikke at det var en akutt rygglidelse som rammet akkurat når man pantet flasker sammen med sin drøyt to år gamle sønn.

Eller jeg hadde ihvertfall ikke ventet meg det.

Selve pantingen var en del av et 'far leder sine to børn inn i kildesorteringens vidunderlige verden - prosjekt'.

Kildesortering hos oss foregår på følgende måte: Rållså kildesorterer glass og metall, drikkekartonger, plast, pant og så videre i poser som hun kaster inn i kjelleren. (Hvis jeg ikke er raskere og lar dem gå i restavfallet).

Jeg er av den mening at tvillingforeldre burde være fritatt for det peset det tross alt er å sortere avfall, og særlig hvis de bor i en utkant hvor ryktene sier at renovasjonsstaben blander alt sammen senere likevel.

Når haugen av kildesortert avfall blir så stor at jeg ikke kommer inn i kjelleren lenger (omtrent hver sjette måned), tar jeg og kjører det vekk for å putte det i sine respektive containere. Og etterpå panter jeg. (Panter jeg)

Ingrid var medhjelper på den første delen av miljødagen. Hun fikk være med ned i kildesorteringshavet i kjelleren og bære ut posene som inneholdt plastavfall. Det gikk aldeles strålende. Jeg løftet henne opp så hun kunne putte ting oppi conainerne også, og hun var som vanlig i godt humør.

Da første del av prosjektet var over sendte jeg henne opp trappene til sin mor, og kledde opp en småsyk og fornærmet Endre som ikke hadde fått være med på første del av oppdraget.

Jeg prøvde å gjøre nytte av han på samme måte som jeg hadde gjort med søsteren, men Endre ville ikke bære ut noen pose. Endre hadde funnet en lekebil. Av typen som man sitter på, men som han og Ingrid har vokst ifra. Den vipper rundt for et godt ord.

Jeg prøvde å overtale ham til å la den stå, men han insisterte. Da sa jeg nei og kastet bilen i en bue så langt inn i kjelleren som jeg kunne. Nå var Endre rasende. Han vrælte i sinne. Så bar jeg ut panten alene. Da jeg kom inn i kjelleren igjen hadde junior dratt ut bilen enda en gang. Pågangsmotet hans var upåklagelig. Det skal han ha.
Men jeg hadde ikke tid til noe mer dill. Tok ham under armen og plantet den sinte lille kroppen hans i bilstolen. Regnet med at han ville tø opp etter en stund.
Og da vi omsider hadde fått oss selv og alt tomgodset inn foran panteautomaten,og jeg hadde rigga en kasse som han kunne stå på og han fikk legge boksene og flaskene inn selv. Da føltes det omsider som om jeg hadde en slags kontroll over situasjonen.

Synet av en toåring som putter ølbokser inn i en panteautomat: Framtiden er lysegrønn.

Men helt i slutten av denne seansen pådro jeg meg en voldsom strekk i ryggen og ble gående som en olding i fire dager.

Hvis det var Luther og gjengen som straffet meg for det med ølboksene, så var det jævla dårlig gjort.

Smør på flesk (argh)

2011-12-16T13:19:00.003+01:00

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om dette.

Helt sant. Det blir skrevet alt for mye om dette. Jeg kan ikke skrive om dette.

Det blir for FLAUT!

Regner med at det finnes et ekstra hett hjørne av helvete beregnet på tabloid - journalister som skriver om 'smørkrisa'.

Der de kan steike i sitt eget fett.

Handelsmessias

2011-12-08T11:40:00.000+01:00

På hurtigbåtterminalen i oljehovedstaden henger en stor lystavle. Den har vært der siden kulturby 2008, og blir primært brukt til å annonsere arrangementer av en viss høykulturell standard.

I går kunngjorde den følgende: HANDELS MESSIAS I ST.PETRI KIRKE 13/12 KL 1900. Det skulle ganske sikkert være Händels.., men så var det ikke tødler på lystavla.

Handelens budskap står sentralt i jula, det er det liten tvil om. Så ærevære annonsørene for den utilsiktede innertieren.

Dommen

2011-12-03T13:09:00.001+01:00

Forleden var jeg hos fastlegen min for å diskutere resultatene fra røntgenbildene fra noen uker tilbake.

Ryggen min har slitasjeskader mellom 3 rygghvirvler. Gjør det vondt: ta paracet.

Ingen vits i å fysioterapitere eller trene.

Du vil aldri bli helt frisk.

Tja.

Jeg er glad for det der med at jeg slipper å trene. Èn ting mindre å ha skyldfølelse for at jeg ikke gjennomfører.

Og så er det ingenting som tilsier at det skulle bli verre.

Men jeg liker ikke tanken på at det ikke skal gå over noen gang.

Flaut

2011-11-27T12:18:00.000+01:00

I går regnet og blåste det ganske heftig i fyfylkebyen.

Vi var ute i bil, Rållså, Ingrid&Endre og jeg.

Så måtte vi stoppe utenfor butikken for å handle litt, og siden vi bare skulle ha noe småtterier, gikk Rållså inn alene, mens vi andre tre ble sittende inni bilen, med Bjella på stereoen og god stemning.

Bilen hadde jeg i gang, og for en gangs skyld hadde jeg svingt helt inntil døra, på en handikapp-plass.

Han på siden av meg hadde også det, og Endre og Stein Torleif sang samstemt om å smile som ei sol, og generelt var det veldig god stemning.

Da kom det enda en bil - en stor Mercedes van. Den gled sakte opp bak oss og opp på siden av den andre bilen.

Så kommer det en ganske rar mann ut av bilen ved min side, og gjør tegn til at jeg skal rulle ned ruta. Det kommer en krypende følelse ned nakken, og undersiden av armene. Jeg gjør som han vil.

OM DU HAR HANDIKAPP-SKILT? Spør han.

Nei.

DÅ FORESLÅR EG AT DU FLYTTE DEG.

Nå rødmer jeg. Rygger bak på en annen plass.

Vanen svinger inn der jeg sto. Den åpner bakdøra og en mann kommer ut. Han heiser ned en rullestol med ei dame oppi.

Hva er oddsen? Tenker jeg, mens rødmen fortsatt sitter i kinnene. Hva er oddsen for at det kommer TO handikapp-biler utenfor akkurat den butikken hvor jeg står? På en gang?

gaga

2011-11-21T09:09:00.004+01:00

Ingenting - eller nesten ingenting - gjør meg så trist som listepop.

Jeg vet ikke om listepop alltid har vært så vond å høre på eller fordi jeg er i middelalderen og ikke er i stand til å forholde meg til det 'nye' på en konstruktiv måte.

Noen ganger blir jeg sint. Andre ganger bare trist. Helst skulle jeg ønske at jeg kunne forholde meg likegyldig.

Da blir det slakt.

Jeg begynner med lady gaga. Den nye madonna.
Hva skal vi med en ny en? Var ikke den gamle ille nok? Hun som strengt tatt ikke kunne synge, ikke laget hun bra musikk heller, hun fikk oppmerksomhet fordi hun i tretti år sto og gnukket seg mot ting, gjerne med et krusifiks oppi rompa, og sang halvfalskt over halvdårlige pop-refrenger.

Hun nye har introdusert oss for kjøttkjolen.
Stilig. Og så har hun hentet fram eurotrance-synthen. Et av de elementene fra nittitallet vi har savnet aller mest.

'Hu gjer jo det som bowie gjorde på syttitale' sa Timmy? Jamen for helvete. Bowie hadde jo meining. Innhold.

Gaga e stygg musikk pakka inn i stygge kler.

Jogging.

2011-11-17T19:45:00.004+01:00

Rållså syntes det var for galt at jeg ikke var varm og komfortabel på jobb.

For ordens skyld: Min jobb er stort sett kald og/eller ukomfortabel.

Snille Rållså handlet ulltrøyer og stilongser og joggebukser. Langt undertøy har jeg ikke brukt siden førstegangatjenesten(som forøvrig også var sistegangstjenesten). Kong Olav var konge. Sovjetrusserne lå og lurte på grensa. Hva faen skulle jeg gjøre? Nekta for alt, selvsagt.
Men det er en avsporing. Eller en sidespor ing, siden førstegangstjenesten også var kald og ukomfortabel. Derav også valget av langt undertøy. Forsvarets under lang. Type hvit. Og ikke så lang som man kunne få inntrykk av.

Nuh. Lenge siden jeg har brukt langt undertøy, med andre ord.

Nesten like lenge siden jeg har brukt joggebukser. Siden jeg ikke jogger har jeg aldri sett behovet.

Jeg bruker dongeri og t-skjorte. Brukte. Etter å ha blitt overtalt til å iføre meg joggebukser vet jeg rett og slett ikke om jeg noensinne kommer til å gå tilbake.

Veldig komfortable greier.

Norge rundtogrundt

2011-11-11T04:12:00.006+01:00

Klokka er fire på natta.

Jeg jobber for andre natt på rad. Rusler alene rundt på anlegget. Mild og klar senhøst. Leser av en måler en gang i timen. Ser allslags skit på nett-tv.

Gjensynet med Orions Belte fra 1985 var en blandet opplevelse.

Tok meg tilbake til bygdekinoen på samfunnshuset. Annenhver Onsdag kom det en fyr i en varebil, med seg hadde han en svær brun koffert lastet med snop, og en tjukk hund med korte bein. Han pleide å få hjelp av noen 'faste' lokale gutter. De satte ut stoler og solgte billetter.
Og så rydda de etterpå.

Det var noe veldig norgerundt med hele greia. Eller halvsju. De ungene i boblejakker i introen som gir sauene mat.

Framviseren oppi luka på veggen som surra og gikk. Sprakelyden fra den hjemmesnekra høyttaleren. Alle de blanke blikkene retta mot lerretet. Alle de små munnene som tjafsa tyggi og drakk cola fra glassflasker.

Midt i filmen var det skifte av rull. Flappflappflappflappflapp. Lyset ble tent i taket, og da gikk vi ut og røykte prince mild og sto med hendene i lommene, diskuterte filmen, og smugkikka kanskje litt på de jentene jeg likte best.

Som regel kveldens høydepunkt.

Jeg likte sikkert orions belte. Likte allslags film. James Bond. Footloose. Men ikke den jævla veiviseren.

Orions belte er en skitfilm i 2011. Den har enslags nerve. Det er det beste jeg kan si om den. Helge Jordal spiller bra. Og Jarl Goli er troverdig som sleip sikkerhetsoffiser i sivil. Ellers er det slett. Det var det nok i 1985 også, men da visste vi ikke bedre.

Det er helt greit for meg at åttitallet er slutt.

Enduring Freedom

2011-11-04T10:18:00.002+01:00

Jeg har kanskje nevnt før, at i huset vårt i provinsen har vi valgt å være avholdende fra fjernsynets vidunderlige verden.

Det er en sannhet med modifikasjoner kanskje, for NRK nett-tv brukes ofte.

En bra ting med å ikke ha fjernsyn er at man ikke kan bli sittende og zappe mellom trehundreognittitusen forskjellige kanaler som har reklamepauser hvert femtende minutt, og ofte er selve manifestasjonen av det meningsløse.

Det er støy nok i hodet mitt fra før.

Jeg føler ikke at jeg går glipp av så mye heller, bortsett fra 'Dag' på tv2 (som tøysekanalen forlanger femti spenn pr. episode for).

Men det som er den alleraller fineste tingen er at jeg slipper å forholde meg til Idol og Pig Brother og Må vi danse.

Kjenner meg så underlig fri når jeg tenker på det.

Dessuten. Dessuten skal jeg på konsert med Stein Torleif Bjella i kveld!

Provinsen

2011-11-02T12:26:00.001+01:00

Det sies at provinsen er stille, men det må være en annen provins enn akkurat den jeg bor i med min relativt lille familie.

Det er mer som å bo midt på en byggeplass. Det bankes og sages og graves og slipes fra tidlig morgen til sen kveld. På alle kanter. Alltid.

Tirsdagen er min hjemmedag med ungene. Det pleier å være både koselig og hektisk. Kaos kledd utenpå et skjelett av system. Måltider og den etterlengtede sovepausen i halvtolvtiden.
Ingrid og Endre liker godt å sove i vogna. Jeg pakker dem inn i varme klær. Dytter en tutt i munnen på hver, og seler dem fast i dunposene. Ingrid sammen med sin faste følgesvenn Lollo. Lollo er ei rosa - og ofte temmelig skitten tøymus - som er en slags forutsetning for at hun skal roe seg ned. Endre bytter mellom 'Ninå' som er en lyseblå tøykanin og en like lyseblå hinkelpinkel.

Begge foretrekker å ha minst èn ekstra tutt i hånda.

I går pakket jeg dem inn som vanlig. Gikk en tur på rundt hundre meter, og parkerte vogna under altanen. Begge de to i tvillingvogna sov. Jeg så fram til speilegg og kaffe og aviser på nettet.
Men ti meter fra vogna - på oppsiden av huset - sto en mann med en diger drill og boret hull til gjerdepåler.

Et hekkans bråk, som vi sier på våre kanter. Et helvetes leven. Et satans forpult riste og skrallehelvete.

De våknet etter en halv time. Først hun. Så han. Henne går det ikke an å få til å sove igjen, men da jeg spurte han om han ville sove lenger i vogna, nikket han med det lille hodet.
Jeg lot han ligge, krysset fingrene og tok Ingrid opp i stua. Men larmen fortsatte og da bestemte jeg meg for å putte ham oppi senga heller.

Like etter gjorde Ingrid bommelom, og jeg gikk på badet for å bytte på henne. Da hørte jeg Endres små føtter over linoleumen. tasstasstass.. Og jeg tenkte at dette går aldri. Og da jeg var ferdig med bleieskiftet tok jeg Ingrid på armen og gikk for å se hvor poden hadde tatt veien.
Han var ikke på rommet sitt, men døra til vårt soverom stod på gløtt. Og da jeg kikket inn så jeg at han hadde lagt seg med hodet oppå min pute. Min lille gutt lå og bladde stille i et Pondusblad.

Vi lot ham ligge. Listet oss ned trappa, og selvsagt sovnet han ikke. Vi tilbragte mesteparten av ettermiddagen i leketeltet på stuegulvet alle tre, vi leste om Albert Åberg og Skybert, Albert Åberg og spøkelsene, eventyret om gullhår og de tre bjørnene og det om pepperkakegutten.

Omogomgjen, slik unger liker det.

Det er langt fra Klubbgata til Royal Albert Hall

2011-10-28T08:49:00.002+02:00

Det er høst i Stavanger. Det regner og blåser.
På fortauet i klubbgata sitter en fyr og spiller fugledansen på fiolin.
Det hyler og kviner.
Jeg gir han mine siste kroner.

Neida.
Jeg gir han ikke en skit. Selv om han ser kald ut og energnivået hans er høyt.

På fortauet på den andre siden av gata sitter en gammel mann med et gammelt trekkspill.
Han spiller heldigvis ikke.

Jeg spør meg selv: får denne byen de gatemusikantene den fortjener?

Tarzan i underbuksa

2011-10-27T07:44:00.002+02:00

I går var jeg til røntgen med ryggen.
Mitt andre møte med det private helsevesenet. Jeg fikk beskjed om å kle av meg buksa. Jeg liker ikke så godt å ta av meg buksa foran fremmede. Jeg blir redd for å bli oppfattet som urenslig. Men aller reddest er jeg for å få ereksjon. Man kan aldri helt styre det der. Heldigvis er jeg ikke fjorten lenger. Da var det mye verre.
I går var jeg sikker på at sokkene mine luktet.
Og da jeg la meg oppå benken foran et stort rør håpet jeg på at det skulle gå fort. Jeg hadde akkurat fått på badehetta og hørselvernet, og fått ei pute under knærne da strømmen gikk. Og så ble det venting og tørrprat der jeg lå i boxeren og de sure sokkene mine og shankly- t-skjorta. Og så måtte jeg gå ned igjen og vente til de fikk strøm igjen. Æ HAR ALDRI OPPLEVD AT DET HAR VØR SÅ STILJT HER sa hun som opererte maskinen. Og så var det visst noen elektrikere som hadde tatt feil strøm i feil etasje. Det gikk minst ti minutter før jeg kunne legge meg oppå igjen, og jeg ble rullet inn i røret som buldret og hylte og brakte. Men det var lyst og trivelig inni der, og bra ventilasjon, i motsetning til i rommet utenfor,der tærne mine var, og jeg håpte at sykepleieren ikke sto i fotenden mens jeg ble skannet. Jeg kunne ikke spørre henne heller, syntes jeg.

Staten og kapitalen sitter i samme båt

2011-10-26T12:47:00.002+02:00

På Mandag jobbet jeg overtid.
Siden jeg skylder herr staten såpass mye penger.
Det ble en lang nok dag da. Oppe kvart over fem. Hjemme ti over ni.

Jeg liker egentlig ganske godt å reise kollektivt. Den delen av reisinga som faktisk er reising. Og ikke venting og/eller frysing. Ihvertfall når jeg ikke har ungene å gjete på.

Mens jeg satt på ferja kom det et helt aldersbestemt lag i fotball og satte seg like ved. De hadde spilt en kamp en eller annen plass, og lederne deres var fornøyd og snakket fotball mens guttungene hadde en slags diskusjon om å spy blod eller falle på ski med fjeset først ned i skare snø, hvor jævlig vondt det gjør og sårene en får i ansiktet etterpå.

De satt omtrent tolvtretten stykker i en klynge. Men det var bare to eller tre som snakket. Litt i utkanten av sirkelen satt en litt lubben en som satt og hørte på, men ikke sa noenting.

Jeg tenkte at han sikkert var litt sjenert og at han nok hadde sittet på benken det meste av tiden. Jeg tenkte at en gang i tiden har jeg vært nesten som han. Blygt famlende rundt i en verden som favoriserer dem som er jævlig gode til noe. Eller kjappe i replikken.

Taxman

2011-10-22T12:10:00.004+02:00

Jeg betaler min skatt med glede, i visshet om at Norge er verdens beste land å bo i.

Jeg klarte likevel lett å holde smilet tilbake når jeg fikk restskatt på 27 500 i går.

Gudene vet hvordan det gikk til.

Gunsmoke

2011-10-20T08:43:00.002+02:00

Konseptfester er egentlig ikke det kjekkeste jeg vet.
Jeg liker ikke så godt å kle meg ut. Jeg føler meg fort som en festbrems, og så vil jeg ikke ødelegge for dem som synes at det er kjekkeste som fins.
Da Sulitjelma og Slangemannen inviterte til dobbel førtiårsdag med ville vesten som tema var jeg likevel ikke veldig avskrekka.
Det er to venner jeg har hatt i mer enn tjue år, og opplevd mye sammen med. Sulitjelma har jeg tilogmed spydd på en gang i spritfylla på en buss et sted på strekningen Berlin-Oslo. Dessuten har jeg punktert trommehinna hans med sugerør i en fektekamp i en hotellbar. Samme tur. Samme by. Til mitt forsvar er det lite å melde.

Jeg setter begge høyt. Med eller uten trommehinner. Og en fest med deres venner (som også omfatter de fleste av mine) var noe som var nødt til å bli bra. At karene valgte å hedre røttene sine med å ha festen i hjembygda, og at akkurat denne dagen viste seg å være indianersommer (på minst to måter) var bonus. Jeg hadde lånt cowboy-gotheklær av Timmy. Hatt og frakk og boots. Og Rållså var kledd opp som tidenes nest mest kjente dyr fra det ville vesten. Ikke Tinka, men ulven i danser med ulver.
Det ble en helt aldeles strålende fest. Pål Øystein hadde den styggeste (og minst komfortable) hatten. Det var mange der som jeg ikke ser så ofte lenger. Og av alle dem ble jeg gladest for å se Tvitten. Han satt der på altanen og smilte det gutteaktige smilet sitt. Fine Skjærtil. Og Åsbjønn var der. Høyrøsta og blank i øynene.

Slangemannen - med sin helt spesielle humor - fungerte som konfransier og var festens dronning. Sulitjelma satt som ei nysprungen rose i en krok.
På toppen var det booket inn et 'kokkeorkester': Tre sprelske herrer med trekkspill, gitar og kontrabass og i kokkeuniformer, med små forsterkere hengende rundt skuldrene.
De laget et voldsomt liv og gjorde tolkninger av alt fra abba til AC/DC. Sangene kunne velges fra en 'meny', og de tre presset seg ubeskjedent inn mellom bordene for å la de bakerst og innerst få velge. Herlig intimt med ståbassen kilt inn mellom alle folka.

Runar hadde kveldens lavest hengende skyter, og det ble påstått (og forsåvidt bekreftet) at han hadde festet snora på revolverbeltet under kneet, og at det medførte et fall av det gøyale slaget. Videre verserte det rykter om at kveldens villeste indianer hadde stått oppreist i takluka på bilen - i vill fart igjennom the valley of Ordal. For en fantastisk entrè det må ha vært.

Selv reiste jeg hjem litt for tidlig. Sammen med Flanellskjortemannnen (gjett hva han hadde på seg), Leah, og Guinessmannen. Jeg tåler ikke så mye ildvann lenger.

Men for en fest det var. Og for noen suverene førtiåringer.

Broken English

2011-10-14T07:24:00.000+02:00

Jeg har aldri hørt en norsk rikspolitiker med brukbar engelskuttale.
Det er vondt å høre på. Det er ingen som tar dere alvorlig i utlandet når dere holder på sånn. Ikke i innlandet heller.
Ved neste stortingsvalg skal jeg stemme på den av dere som kan snakke engelsk.

Heidersmann

2011-10-07T09:19:00.002+02:00

Smil som ei sol. Eg veit du kan.
Rållså sier at det er lenge siden hun har hørt en sanger synge på norsk uten at hun har blitt flau. Rållså sier mye rart, men her er vi helt på linje.

Stein Torleif Bjella hørte jeg første gang på radioen i et band som het tolv volt og sangen het kaffi og kaku. Det er en del år siden. Soloprosjektet kom smygende ut fra høyttalerne på Ramp under ett av besøkene Lars Magnus og jeg gjorde hos Trønderdegosen. Den kom smygende og gjorde meg begeistret. Oss alle tre, tror jeg. Jeg svor for meg selv at jeg skulle sjekke det ut når jeg kom hjem. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke.
Old school som jeg er kjøper jeg fortsatt cd-plater. Omtrent to i året. Og nå tenker jeg på å om det kunne være verdt det å kjøpe platespiller. Men det får vi heller se på.
Bjella - som han BURDE ha kalt seg - har en nærhet til tekstene sine som er sjelden. Det er mørk bygdepoesi og musikken er nydelig produsert av Kjartan Kristiansen. Små understrekninger som er med på å løfte tekstene opp til noe jeg aldri har hørt maken til på Norsk. Det ligner mer på Stefan Sundstrøm eller soloplatene til han fra Imperiet. Thåstrøm. I sin kompromissløse ærlighet. Det er to plater 'vonde visu' og 'Heidersmenn'. Jeg anbefaler begge. God helg.
Ps: psykisk kan du vera sjøl.

Villmarksliv

2011-10-06T17:25:00.002+02:00

Lørdag klinket værgudene til med klarvær og vi skulle på Cowboyfest for Sulitjelma og Slangeleder, men før det tok familien Dvergbøy/Mige en tur ut i naturen.

Opp til et fjellvann med ungene løpende rundt på parkeringsplassen i altfor klumpete støvler. REGNE ISSE, PAPPA! ropte Endre. Og det hadde han evig rett i.

Så vi bar alt stæsjet vårt ned til vannet. Jeg hadde kjøpt en sekk Latvisk bjørkeved hos en byggevarekjede (for her i Norge vokser det ikke bjørk) og den laget jeg et lite bål av.
Og så grillet vi pølser og kastet stein i vannet og kjente på stillheten. Og kikka på trea som speilte seg i overflaten.

Det var fortsatt noen blåbær i lyngen. Ei maurtue. Noen steiner å klatre opp på. Det skal ikke mer til.

For de er så små at de ikke har oppdaget dataspill ennå.

Middelalderen del 2

2011-09-29T12:48:00.002+02:00

Da jeg var ung trodde jeg at jeg var udødelig.
At tannlegeanliggender, forsikringer, promillelovgivning og generelt 'smarte' råd om liv og helse ikke gjaldt meg.
Jeg forestilte meg ikke at jeg skulle bli over førti år gammel. At jeg før eller seinere måtte forholde meg til de samme spillereglene som alle andre. At jeg skulle låne astronomiske mengder monopolpenger for å kjøpe hus - den så jeg ikke komme, gitt .
Ungdom lever i nuet. Eller levde i daet for min del.
Jeg ønsket meg forsåvidt aldri å bli voksen. Eller jeg ville jo ha fordelene. Men pliktene og ansvaret og konsekvensene var jeg aldri særlig lysten på.
Bekymringer var det få av. Det var nok mye av årsaken til at jeg drøyde ungdomstiden så lenge som jeg gjorde også. Til langt inn i den mørkeste middelalderen.
Men det er jo ikke bare en bryter man slår på det der. En venninne av mormor sa at hun en gang hadde sagt at hun følte seg som ei lita jente i kroppen til ei gammal dame. At man er den man er selv om skallet forandrer seg. Det som irriterer meg er at man ikke blir smartere med alderen. Livsvisdom er en myte, og personlig er jeg like stokk dum som jeg var da jeg var 25. Men jeg er en del surere. Og så bekymrer jeg meg mer. Og det er knapt noen handy baggasje å ta med seg inn i oldtiden.

Kjære Slangemann og Suli, gratulerer med førtiårsdagene! Blir stas å komme på fest. PS: Hva gir man mannen (mennene) som har alt?

Beskriv deg selv

2011-09-23T11:57:00.002+02:00

Det tok altså drøyt fem år fra jeg begynte å blogge til jeg skrev noe på 'profil'-delen.
Den skal speile meg og mine interresser, musikk jeg liker, bøker jeg liker.

Det var slikt man skrev i pusurdagboka til dem i klassen på åttitallet. Det å få skrive i pusurdagboka til noen - bak i 'mine venner'-seksjonen var en tillitserklæring. Midt mellom alle lappene og plastbindersene i tusen farger. Man skulle liksom vise hvem man var, og helst være litt morsom, og si hva man likte og så knotet man ned noe og så hadde man kanskje bare et lite friminutt på seg før eieren av boka måtte ha den tilbake. Det har vært et langt friminutt. Sånn sett. Men på blogger kan man forandre underveis.
Monstermamma skrev nylig om å lage seg en profil på et sjekkenettsted. Det var godt skrevet synes jeg. Beksvart. Jeg ser utfordringen. Beskriv deg selv. Definer deg selv, hvem er du? Hvem leter du ettter?

Men jeg skal jo ikke sjekke noen, og så er jeg pseudoanonym, så jeg trenger ikke briefe med kunnskap jeg ikke har, eller flexe muskler jeg ikke besitter, eller dømme eller bli bedømt etter utseende. Jeg tror jeg skrev at La Bamba var favorittfilmen min i en av de bøkene. Og at jeg likte Alistar Mc Clean. Temmelig fantasiløst.

Jeg fikk mye av den samme følelsen da jeg skulle fylle ut disse feltene. Følelsen av å være fantasiløs. I tillegg føler jeg meg akterutseilt på musikk og filmfronten. Det burde ikke plage meg. Men det gjør det.
Mistenker at jeg hadde hatt mye mer å komme med om jeg kunne skrive hva jeg IKKE liker. Mænu, Soul, realitykjendiser, kristenføkks, høyreføkks, rap på norsk, rap på engelsk, shopping, syklister, ski. Lista er uendelig lang.

På den annen side definerer jeg jo at jeg er interressert i suring og grining. Så kan jo folk legge sammen selv. Eller trekke fra.

Forøvrig synes jeg Pusur speiler åttitallet i regionen på en ypperlig måte. Feit, egoistisk og ondskapsfull.

Påskeharen forteller hvor skapet skal stå

2011-09-22T17:21:00.003+02:00

Vi humper videre.
Var i banken og signerte lånepapirer i går. Eller var det i forgårs? Mye penger.

Ungene har revet fire taster av den gamle laptopen til Rållså - noe som kompliserer skrivingen - men samtidig gir maskinen et sårt tiltrengt snev av personlighet.

Ingrid og Endre ønsket sinnet mitt velkommen med jubel og herming: IKKE GJØRA DET! NEI, INGRID! HOLDE PÅ ME?
Jeg liker ikke så godt å kjefte. Til slutt ble Ingrid lei seg. GÅ NER EG! Jeg så at underleppa begynte å skjelve. Og så endte det med at jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde vært sint.
Nok en seier for pedagogikken. De kommer nok til å la tastene være i fred heretter.

Grinderman

2011-09-18T12:54:00.003+02:00

Vi tror at Endre har vannkopper (watercups), for SÅ grinete over SÅ lang tid er selv ikke jeg.
Den eneste barnesykdommen jeg kan huske er kusma. Bergljot fikk før meg, og hun så ut som en representant for lemenfamilien. Og det gjorde jeg også etterpå.
Men uten det voldsomme sinnet.

Noen som vil tippe utfallet av Spurs - Liverpool i dag? Selv går jeg for 1-3.

Bilder

2011-09-12T11:40:00.002+02:00

Sist det var valg var for to år siden. Det var en blendende høstdag, og Rållså og jeg var akkurat kommet inn i tvillingbobla. Og ungene var nesten ikke mennesker enda. Vi bar dem i hver sin babybjørn og vi så ut som en reklame for sosialdemokratiet eller kjernefamilien der vi ruslet ned til en skole eller et bydelshus for å gjøre borgerplikten. Ungene hadde strikkede jakker og strikkede luer og strikkede bukser og matchende strikkesokker. Og Endre hadde store, sjokkerte og lett utstående kulerunde øyne, og Ingrid hadde en munkekrans med fjonhår rundt bakhodet. Og mest av alt lignet de nyfødte kattunger med sine søvngjengeraktige bevegelser.
Og Rållså var så nydelig. Det lyste av henne.
Det er rart at de to årene som har gått har rommet mer liv og omveltninger og død enn de tjue før der. Som om jeg har sittet inni en snøkule og ikke ant noe om hvor mye som kunne skje hvis noen ristet kula. Hvor ekstremt det faktisk kan snø. Og det er ti år siden gwb erklærte ondskapen krig, den idioten. Og man burde ikke se seg så mye bakover når man er midt i livet.
Man burde kanskje ikke dvele ved ting.

Ta deg en bolle

2011-09-08T11:48:00.001+02:00

Jeg følger ikke valgkampen særlig tett. Jeg ser politikerne, på skjermen, ser ordene hoppe ut av munnen på dem. Små svarte troll fra tunga. Men jeg hører nesten bare en durelyd. Som ei kjøkkenvifte eller en støvsuger. Eller noe sånt.
Som pendler tilhører jeg en 'velgergruppe'. I lokalavisen skrives og skrives det plutselig på leserbrev fra kandidater som vil styre. Som har løsninger. For en uke siden sto det firefem mennesker og pushet roser på bysiden. Jeg var på vei til jobb. Jeg følte meg litt som en sau. Lurte meg utenfor. Slapp å møte selgerblikkene deres. I morges skjedde noe lignende.
Kvart på seks på sørpis-siden. Jeg var overhodet ikke forberedt. Jeg hadde fortsatt litt av søvnspinnet i hodet. Da var de der. En hær av aksjonister. Jeg fikk dyttet en hvit papirpose opp i hånden, et blikk fra en ordførerkandidat som nok ante at akkurat denne posen kunne hun gitt til noen andre. Oppi var det en juice, en bolle og en papirflyer. Utenpå sto det 'ANDRE BOLLER'. Jeg rørte den ikke. 'TA DEG EN BOLLE' hadde vært bedre. Eller bare 'BOLLE?'.

Human Resources

2011-09-07T10:28:00.000+02:00

'Er det ikke rart hvor joviale trøndere og Totninger høres ut?'

Det tenkte jeg da første foredrager - som var trønder - foredro om de store fordelene hans firma hadde hatt av å bruke akkurat denne nettportalen.

Men først hadde jeg tenkt at det var dårlig gjort at det ikke var satt ut noen sjokoladekake. Hadde jeg visst det på forhånd skulle jeg ha spist frokost.

Middagen på Mandagskvelden - den jeg ikke var med på - hadde visst vært så fantastisk at den savnet sidestykke i historien.

Trønderen sa noe jovialt om baren og da humret det godt i salen.

Vel og bra. Siden han var så koselig ga jeg han en svak firer på evalueringsskjemaet.

Han siste jeg overvar (jeg måtte gå til lunsj) var en IT - kis i femtiårene som visste alt om å ansette de riktige folkene i de riktige stillingene, og hvordan man - ved å bruke et supert test-opplegg som han og kona hadde laget - med tre til firehundre spørsmål - kunne man vite om man hadde den top performeren (han brukte faktisk det ordet) - man var på jakt etter, og dermed unngå å ansette en low eller mid performer.

Hadde det vært en trønder eller totning som presenterte denne enestående metoden for å finne top performers haddde jeg muligens slukt det hele med hud og hår.
Men dette var en kvasikreativ østlending med halvlangt grått hår og en (jeg gjettet på skreddersydd) grå vest. Dessuten hadde han briller med fargerik innfatning.

Systemet stammet selvfølgelig fra USA. Selv synes jeg det minnet ganske mye om det scientologene putler på med når de skal måle usikre mennesker og siden fortelle dem hvem de er.

Fascisme er et litt sterkere ord. Nytteverdien av dette innlegget ga jeg en treer.

Det er nyttig å bli minnet på at det faktisk finnes slike mennesker der ute.

Det var en gang et troll

2011-09-05T20:37:00.001+02:00

Kan ikke si at jeg hadde gledet meg så veldig. Til å gå på kurs.

Det var formannens idé. Datagreier. Det foregår på et hotell ved flyplassen. Jeg ble mottatt av en smilende dame som sa: hei, Øystein! Jeg tenkte at det var da veldig og hva er i veien med deg.

Det var tre til fra jobben der. Og 65 andre. Men det var en veldig god sjokoladekake, som virket i formildende retning. Det var visst forventet at vi skulle klappe for allslags. Og så var det trefire forskjellige it - folk som foredro om it-relaterte ting.

Det gikk jo overraskende greit å holde seg våken, selv om jeg ikke forsto så mye av det som ble sagt. Det ble utdelt en plastmappe med blyanter, viskelær og blyantspisser. Det var stas. Fikk meg til å tenke på skolestart. Tror ikke jeg har sett en blyantspisser siden 1980, og langt mindre brukt en. Lunsjen var ok. Og så var det mer sjokoladekake.

På slutten var det duket for finale: ei fresk dame fra Østlandet som snakket om motivasjon og smilet og entusiasmen og gleden og generelle friskus-ting. Hun hadde salen i sin hule hånd, og krydret det hele med bilder og små videosnutter i dårlig opplösning av dyr og dansende babyer og pene damer i sommerkjole som gikk rett på lyktestolper. Som hun nok hadde funnet på youtube.

Jeg kunne jo se at jeg var i målgruppa. At jeg ikke akkurat strør stjernestøv på alle dem som er rundt meg.

Jeg likte ikke så godt 'imitasjonsstemmen' hennes, for den var den samme uansett om hun imiterte ungene sine, gamle tanter eller kolleger. Litt for Chat noir etter min smak.

Da hun var ferdig måtte vi synge. Habahaba. Ikke den av Mwangi, men den av lillebjørn nilsen. Etter en tekst hun hadde laget. Det var en gang et troll. Da vi var ferdige følte jeg meg litt skitten. Som om jeg var blitt med i noe gladkristent mot min vilje. Men kurset går over to dager. Og jeg skal ikke på festmiddagen i kveld. Inni bomullen i hodet spinner Tønes` seminarblues.

Klassekamp

2011-09-02T09:04:00.001+02:00

Da jeg bodde i England lærte jeg klassebevissthet.
Jeg lærte at det var ok å jukse, stjele, skalle ned folk, vise pekefinger og langfinger (i følge mytene en fornærmelse som går tilbake til middelalderen) - alt dette og mye mer lærte jeg.
Siden jeg var utlending ble jeg også behandlet som om jeg var bittelitt tilbakestående, så per definisjon befant jeg meg på trinnet UNDER arbeiderklassen. I England finnes en slags opplest og vedtatt forestilling om at de fremdeles er en stormakt.
De fleste av oss andre vet at de bare er et dårlig styrt kongedømme, lokalisert til en holme i nordsjøen.

Men jeg vil tilbake til dette med klasser. Jeg antar man kan si at jeg kommer fra en slags middelklasse. Siden bønder har eiendom, og før hadde de husmenn og treller og denslags også. Men de siste tretti åra har denne yrkesgruppen blitt systematisk mobbet og hundset og anklaget for å være ulvedrepere, parasitter og dyremishandlere. Alt i regi av høyreføkksa og hovedstadspressen.
Men det med eiendom er det ikke lett å argumentere imot.
Dermed kan man si: at påskeharen har foretatt en klassereise. En proletarisering. Helt uten å løfte en finger. Det er ikke så mange igjen av oss. På gølvet. Det er Lars Magnus og meg og noen andre. Og noen polakker. De som jobber i nordsjøen regner jeg ikke med, for de tjener så godt.
Dessuten stemmer de Frp.

Herregud for et sted

2011-08-31T08:28:00.001+02:00

Alle heiser heter Schindler og stammer fra han med lista. Det er det jeg tenker mens han bringer meg opp i fjerde etasje der fastlegen min holder til.

Og jeg er en sånn som leser slike ting som står på vegger og inni heiser.
På de store lysegrå fabrikkbygningene som huser jobben min står det skrevet: HERREGUD, FOR ET STED. Det er like ut mot en offentlig vei, så det forundrer meg at ikke en leder av noe slag har beordret den overmalt.
Den har moret meg i flere måneder, og jeg har tenkt mye på hvem som kan ha laget den. Det er nærliggende å tenke at det er en eller annen innleid eller vikar. En som har begynt helt nede. Der jeg selv begynte for mange år siden. Med en kost i hånda, hørselvern, støvmaske. Lange timer i treig og meningsløs monotoni.
Det kan derimot også være en tilfeldig forbipasserende som har kastet et blikk på fabrikken og funnet det formålstjenlig å dele førsteinntrykket sitt med oss andre. Jeg har ofte tenkt samme tanke selv.

Oppvåkning

2011-08-28T16:32:00.001+02:00

I helga har jeg vært hjemme i min barndoms irrgrønne dal. Med søstrene Bergljot/Frekkesen og broderen. Og moderen.

Det er alvorlige ting vi har snakket om. Slektsgården som skal legges ut for salg. For det var ingen som ville. Eller kunne - ta opp hansken - det er triste greier.

Yngstemann har prøvd. Og kommer sånn sett best utav det.

Det var godt å treffe familien sin igjen. Og være bare seg selv og de andre var også bare seg selv. Bortsett fra Bergljot som hadde katta med (og dermed hadde deler av barneflokken sin med seg).
Det var god vin og god mat og snappy ordskifter over spisebordet og på mange måter var det akkurat som det var før vi ble familiefedre og mødre og lærte oss at det var noe i livene våre som betydde mer enn oss selv. Men ikke helt, for far var ikke der. For far er ikke lenger.

Fars hund har dårlige nerver, hun holder et helvete om nettene. Hver natt. Skraper og peser og pistrer og dunker. Hun ligger i en transportkasse i første etasje i den ene enden av huset.
I den andre enden - i soverommene ligger menneskene - mor og oss andre.

Jeg har sovet med øreplugger i natt. Jeg våkna klokka seks med støyen fra mine egne drømmer i ørene. Det var som om proppene hindret dem i å lekke ut i soverommet og videre ut vinduet mot himmelen eller sjøen eller myra eller hvor de nå hadde tenkt seg. Det var ikke det verste, for fra underbevisthetens uberegnelige skattkiste kom refrenget fra verdens mest irriterende låt siden bobadilla life.

Det er mulig at dere som ikke hører P3 ikke vet hva jeg snakker om. Men fyttehælvete.
Og der sveiv det i timevis mellom to gule skumgummiørepropper.

Så Ring Meg, handling foran ord;
Ta fram telefonen og Pling meg!
Ring Meg, handling foran ord
Det var jo det du sa når du fór!
No går eg deppa langs en landevei,plukkar forglemmegei for du e alt for sein
så Ring Meg! Handling foran ord, ta fram telefonen og Pling meg.

Jeananse og verdighet

2011-08-26T07:42:00.002+02:00

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har forbannet han eller hun eller dem som først fant ut at det var en god idé å gjøre dongeribukser med lavt liv.
Gjøre dem moderne. Uangripelige. Det må være minst fem år siden jeg var i besittelse av en bukse som ikke seig ned på hoftene når jeg gikk. Som ikke måtte heises på for ikke å stille myntinnkastet til allmenn beskuelse når jeg skulle bøye meg og plukke opp noe fra bakken. Eller fra gulvet. Det blir en del av det siden jeg har to toåringer.
Jævler.

Veien hit og dit igjen

2011-08-20T12:53:00.003+02:00

I går kjøpte vi hus.
Eller ikke hus, egentlig. En blokkleilighet på 72 kvadratmeter i stavanger.
Den kostet 2,5 millioner monopolpenger, men er blank og nyoppusset og fin, og ligger i første etasje.
Jeg er glad for at vi ikke måtte kjøpe noe dyrere, glad for at vi skal vende tilbake til Oljebyen hvor himmelen er litt høyere enn på den andre siden av fjorden.

Likevel har jeg en klump i magen og føler at vi skjærer over den 'andre' navlestrengen til ungene. Den som har bundet dem til besteforeldrene og er laget av begeistring, latter og dyp gjensidig kjærlighet.
På den annen side så flytter vi ikke til Sjina (det er slik man uttaler 'Kina' på disse kanter).
Det er mange besteforeldre som bor lenger unna barnebarna sine. For å si det sånn. Og på sikt så er det mer å velge i, det er langt større mangfold i byen.

Flytting blir det uansett ikke noe av før til sommeren. Det er fortsatt noen hinder i løypa på vei tilbake til urbanistan, hvor det største er å overbevise borettslaget om at det er hensiktsmessig å la oss leie ut leiligheten de neste månedene.
Det finnes nemlig regler som sier at man skal ha bodd på stedet i minst ett år før man kan videreutleie. Selve tanken på å leie ut frister ikke nevneverdig. Jeg liker lite å måtte innta en autoritets-posisjon, men vi har ikke noe valg.

Vi vasser ikke akkurat i penger og gull.

Puppy Love

2011-08-18T19:59:00.000+02:00

I de tidlige tenårene hadde jeg en rekke kjærester.
Kjærester er vel kanskje ikke det rette ordet, forresten.
Det var gjerne jenter jeg hadde kikket på i smug, som jeg egentlig ikke turte å snakke med, som bodde i en dal eller på en holme eller et nes, men som jeg ble 'i samen med' via jevnaldrende 'agenter' som talte min eller ungpikenes sak, og så ble jeg gående og tenke på dem. Smile når jansen bød seg. Og så skrev jeg brev til dem.

Noen gange snakket jeg i telefonen med dem. Og jeg satt ved fars uryddige skrivebord og svarte med enstavelsesord, og de satt i en trekkfull telefonkiosk med en venninne og tjafset tyggi og fniste, og fortalte meg om den og den og om lærere de hadde på skolen, og hvordan de gledet seg til det eller det som somregel var helga.

Jeg ble nok mest snakket til, ja. Men det var da bedre å bli oppringt av noen enn å være alene. Drømming var essensen i tilværelsen.

Jeg husker særlig èn som het Heidirun som kom fra en dal og hadde høyt stripet hår og vi var begge fjorten og hadde truffet hverandre på konfirmasjonsleir på Hurve om høsten, hvor bibelstudier ble nedprioritert etter kinaputter, kassettspillere med Bruce Springsteen og tjuepakninger med Marlboro.
Jeg husker ikke helt hvordan vi ble sammen. Jeg likte egentlig venninna bedre. Hun var lita og mørk og hadde blå øyne og snakka østlandsdialekt (riktig eksotisk). Jeg brevskrev med begge.
Vi traff hverandre kanskje femseks ganger etterpå. I ungdomshuset i dalen. Holdt hverandre i klamme hender. Røyka og hørte på den døve musikken. Kikka på den islandske discokula i taket.

Det ble aldri noe klining eller klåing, eller tafsing for den saks skyld. Vi var bare to usikre fjortiser som egentlig ikke hadde noe mer til felles enn akkurat det. Symptomatisk nok, så husker jeg ikke hvordan det ble slutt heller, eller hvem som tok avgjørelsen. jeg husker ikke om jeg var lei meg heller. Jeg tror hun hadde fått en kjip sølvring av meg til jul.
Oppsummeringen av dette forholdet kan gjøres med èn setning: det var fint å ha noen å gå og tenke på, og å vite at noen tenkte på meg.

The Homecoming

2011-08-17T08:42:00.001+02:00

Om ettermiddagen når pendlerbåten sakker farten og svinger inn på sørpelandsvågen, og alle mine medpendlende sambygdinger reiser seg og står og presser mot utgangen som sauer mot ei stengt grind, og særlig sykkelføkksa i all sin selvlysende gru, da pleier jeg å tenke på ungene.
Kikke oppover mot det gule huset oppe i skråninga.
Samme hvor trett jeg måtte være så kjenner jeg at jeg gleder meg til å se dem.
Er det overskya (det er gjerne det på våre kanter) og markisen er oppe så pleier de å stå i vinduskarmen og speide nedover mot båten for å se om de ser meg. Jeg stanser for å vinke på et punkt hvor det er fri sikt, omtrent midt i bakken. Og da går de små hendene ivrig opp og ned når de får øye på meg.
Rållså sier at det var akkurat der hun selv pleide å stanse for å vinke til sine besteforeldre da hun var barn. Det er fint å tenke på.

Stemningen pleier være mildt kaotisk når jeg kommer inn. Rett før eller rett etter middag. Og ganske ofte vil de demonstrere at de misliker at jeg har vært fraværende hele dagen. Og særlig endre pleier å henge i buksebeina på rållserauå og rope 'mammaa..maa-maaa' hvis jeg prøver å plukke ham opp.
Ofte setter jeg meg på gulvet med dem og prøver å få igang en samtale om hvordan dagen har vært. Og da pleier de å tø opp.
Andre ganger, hvis besteforeldrene er i anmarsj er jeg i beste fall luft - ikkeeksisterende.
I verste fall et hinder som står imellom dem og tre timer gøy. Utakk er som kjent verdens lønn.
Og da pleier jeg å minne dem på hvem det er som har tatt flest bleier og mest grining de siste to åra. Men hun er som regel mer enn klar for en pause fra hele sirkuset. Bestefar er helten over alle helter. Den siste Ingrid snakker om før hun sovner og den første hun spør etter når hun slår øynene opp. Og sånn går dagene.
Men nå må jeg jobbe litt.

Flisa på gangen

2011-08-16T09:54:00.002+02:00

Påstand : Ikke alle FRP'ere er idioter, men de fleste idioter stemmer FRP.

Kjør debatt.

Klam glam

2011-08-15T10:28:00.005+02:00

Hvis jeg lukker øynene og tenker på 'dirrende hete' da er jeg tilbake i Monterrey, Mexico i 2008.
Helt fra vi forlot flyet, etter en flygning hvor en haug med idrettsjenter i sekstenårsalderen hadde gjettet seg til at vi var et rockeband (som de riktignok aldri hadde hørt om, men likevel). De hadde fnist og smugtittet og samlet autografer, og Taraldur, som var den høfligste av oss hadde delt ut noen plater til de ivrigste.

Varmen sto tjukk i mot oss allerede i det vi gikk ut av flyet. Den nest siste jobben på en krevende latinanerika-turné.
På flyplassen ventet den lokale promotøren med sine godt gjødde kumpaner. Metal-latinoen er ikke veldig ulik metaltyskeren. Obskure t-skjorter over store mager, trange bukser over tynne lår.Hvite joggesko. De hentet oss i to privatbiler. Gamle amerikanere. Og jeg gikk inn i den som så ut som den hadde best airconditon. Men fant ut at jeg hadde bommet grovt.
Vi kjørte med alle vinduene åpne og det var som å sitte inni en varmluftsovn.
Spillelokalet var en nedslitt ettetasjes bygning med bølgeblikktak. Vi var en pai på seks personer. Et band klar for baking. Og allverdens lunkent meksikansk øl kunne ikke kjøle meg ned. Oss. For vi var flere som likte øl. Ute var det trettifem grader, og inne var det mer. Og det var en slags Ac på et bittelite rom som fungerte som backstage. Lydanlegget var så som så. Monitorene var gamle. Mikrofonen min luktet spytt( jeg prøver alltid å la være å tenke på hvem som kan ha suglet inn i den før meg). Vi hadde likevel opplevd verre. Men varmen var den mest intense jeg kan huske.
Jeg var glad for at jeg ikke spilte trommer. Arnstein hadde irritert seg over gitarteknikeren hele turen. Men på dette punktet hadde han resignert. Det var bare to gigger igjen, så han nøyde seg med å himle oppgitt med øynene og gjøre jobben selv. Jeg var selv lei på dette punktet. Jeg var lei av flyplasser og hoteller, og av nye og gamle bandmedlemmer. Og særlig de nye. Og det var varmtvarmtvarmt. Og når konserten startet var det ålreit likevel, for meksene gikk bananas foran scenen fra første klikk. Lydanlegget kan ikke ha vært jordet skikkelig, for flere ganger fikk jeg strøm i leppene fra mikrofonen. Men jeg latet som ingenting. Og så konket strømmen helt ut, men så kom den på igjen. Og det gjentok seg enda en gang. Men vi tromlet igjennom settet så godt vi kunne. Tok ut siste rest av energi foran de dedikerte. Jeg har sett bilder fra den gigen. Jeg ser bleikfeit og svett og sur ut under den sparsomme lysriggen. I den dirrende heten.

Påskeharens røde hjørne

2011-08-13T12:14:00.004+02:00

I dag er det endelig avspark i Premier League i England.

Til fjorårets sesongstart stilte jeg med blanke ark og 9 TORRES på ryggen oppe hos Svennedin Svennedane med et syltynt håp om bedre dager for de røde fra Merseyside.

Det gikk jo som det måtte gå: Hodgson ble byttet ut, Torres tok furtefjeset sitt og forsvant til Chelsea.
I fjor, og året før har 9 TORRES vært den suverent mest solgte drakten i den engelske ligaen.
Den må ha solgt mange tusen røde bare her i Norge. Og, vel - når Torres forlot oss var det mange som ble sinte eller lei seg, og noen kastet draktene sine, noen satte fyr på dem, og noen gjorde som jeg: Gjemte dem innerst i skapet.

Min økonomiske situasjon gjør at jeg ikke lenger har budsjett til å kjøpe ny drakt i tide og utide. Derfor: og i miljøets og gjenbrukets tegn skisserer jeg følgende løsning: Ta den gamle Torres-drakten din - snu den med ryggen opp - ta en sprittusj og sett et kryss over navnet - og vips! Så har du en kjempefin 9 CARROL - drakt. Det gjør ingenting om man kan se hva det har stått før - det utkryssede navnet er bare et bevis på at han der er vi ferdige med, men at vi har gått videre.

Walk on through the wind, walk on through the rain....

1987 - og nu

2011-08-12T08:02:00.007+02:00

Det er visst høsten som banker på døra.
Ikke hardt og insisterende, ikke slik at den uler rundt hushjørnene og trommer på vinduene. Snarere snikende, forsiktig. løvtrærne har fått antydning til gult i tinningene og lufta er kaldere.
Det får meg til å tenke på skolestart. På den gangen jeg flyttet til byen som syttenåring for å begynne på 'allmenn' og jeg var livredd for alt det nye. For alle folka på svithun. Og jeg kom for seint første dagen og jeg gikk og surra, ør og bråkete i hodet, før jeg tok mot til meg og spurte ei dame i administrasjonen om jeg sto på noen liste. Det gjorde jeg. Og jeg ble fulgt opp i klasserommet hvor alle de andre satt, og jeg måtte si navnet mitt mens jeg sto med blikket nedslått. Rød i toppen. 1987.
Jeg delte hybel med storesøster Bergljot og ei jente fra Hjelleland som snakket like bred dialekt som selveste ministeren. Jeg hadde en aldeles nydelig skolevei. Under trekronene på eiganesveien. Det er byens fjellveien, singsaker, bærum.
Og hele byen var ridd av en høyre/frp-bølge som ennå ikke har sluppet taket. Og åttitallet var på sitt mest vulgære, med stripa hockeyhår og 501.
Til min forbløffelse var det folk på skolen som syntes jeg var morsom og ville henge med meg i friminuttene. Den så jeg ikke komme. Jeg kikka på siddisjentene og var forelska i firefem av dem i slengen.
Og jeg dreiv bare rundt. Jeg studerte ikke særlig hardt. Hadde ingen mål, ville ikke 'bli noe' . Jeg hadde jo engang villet bli indianer, men hadde så smått begynt å gi opp tanken. Godt var det, for jeg hadde blitt en elendig indianer. Ikke liker jeg å bo i telt, jeg hater å fryse, og har alltid vært veldig dårlig til å snike meg frem. Jeg KUNNE kanskje fungert som halvtussete sjaman som spiste hallisunerende sopp og danset rundt og sang og rista med sånne rangler av bein mens jeg fant på historier. Men på åttitallet var det ikke så lett å få sånne jobber.
I dag er det lettere, for nå tror folk på allslags alternativt skit. Men sensommeren gled over i høsten og det tror jeg den gjør i år også. Og selv om mye har endret seg, så er det ting som er ganske likt også. Som årstidene. Og mangelen på ambisjoner. Og høyreføkksa.

Welcome to the jungle

2011-08-11T10:36:00.000+02:00

Det var bare såvidt at røyken hadde lagt seg etter helgens festivitas før enda en merkedag kom.
Vi har lest mye bøker om barnehagen for ungene og snakket om det som snart skulle skje.
Men Ingrid har nok ant at det var noe muffens med hele konseptet. Noe vi ikke hadde sagt. INGRID OG ENDRE SKA I BARNEHAGEN, kunne vi si, DER E DET MANGE ONGAR, OG MASSE LEKER, OG RUTSJEBANE (ingrid liker rutsjebaner) og da ville veslejenta umiddelbart svare: MAMMA? Joda. Klart Mamma skulle være med en stund. BEBE? JA, KANSKJE BESTEFAR SKAL HENTE DERE NOEN GANGER.

Saken er jo den at vi aldri har gått fra dem før. Vi har aldri overlatt dem til noen andre (da regner jeg ikke rållså sine foreldre under kategorien 'andre'). I to år har vi dullet og degget og kjeftet og ledd og grått og bekymret oss og sunget og danset og lekt og vært tilstede i livene deres. Men nå skal de overlates til noen andre. Bare noen få timer til dagen i fire dager i uka, men likevel.
Det har gått veldig fint til nå, det er verdens mykeste overgang, med bare noen få unger om gangen. Selv har jeg vært med én dag, men siden rållså ikke har begynt å jobbe enda så har hun god tid. Og det er hun som får løsrivelsen inn på kroppen. Det viktigste for meg er at de blir SETT. At de får trøst og nærhet når de er lei seg. Og at de ikke blir invadert av Jesus.

We're gonna party like - it's your birthday

2011-08-10T08:56:00.002+02:00

Det er oppleves rart å reise bort fra Ingrid og Endre. Det føles liksom feil at jeg ikke skal være der og passe på dem. Og så kommer jeg hjem da - etter et par dager - og så er det som de har sprengvokst og lært seg masse nye ord siden sist jeg så dem. Det skjer veldig mye i livene deres om dagen.

Rållså var nylig arkitekten bak en heidundrende toårsdag som gikk over to dager, og med alle de detaljer, pynt og mat som hørte til. Det er jo slik i et forhold at man kanskje ikke alltid har samme behov for å utrette noe. Men så er man likevel forpliktet - gjennom usagte lojalitets-lover - til å ta del i forberedelsene til - ja, toårsdager og denslags.

I hverdagen kan jeg være passiv på grensen til det dysfynksjonelle. Jeg tror at ungene setter pris på denne roen, at de liker at jeg bare er der og sitter og leker med dem, synger små sanger og leser bøker uten å nødvendigvis ha noen målsetning om å 'utrette' noe. For rållså, derimot kan det nok ofte være frustrerende å ha en livsledsager som har så lite akselerasjon.
Så når det er noe spesielt som skal utrettes, er det hun som har både planen og initiativet i ti av ti tilfeller. Selv blir jeg fort sur. Det er ikke alltid vi er enige om hvor lista skal ligge, og heller sjelden at jeg har noen alternativ plan. Og da blir det gjerne gnisninger. Vi er ikke så gode til å gjøre praktiske ting sammen, som rållså sier. Men vi er heldigvis gode til å si unnskyld etterpå.

Både familieselskapet og barneselskapet var suksesser. Ungene satte tydelig pris på alle muffinsene og sjokoladekakene som var pyntet med fargerik pynt og glasur, og alt det andre. Endre dro sin versjon av 'han Ola sko ud å tenna pibå si' begge dagene. Og både han og søsteren har lært seg å sette pris på å bli feiret. Og få presanger. Og bli sunget for. Og være festens midtpunkt.
Og de voksne gjestene lot også til å trives som best de kunne. Og rållserauå har rett helt i at det er fint å strekke seg litt og løfte ting ut av hverdagen når det er fest.

Likevel, når gjestene hadde gått og alt var ryddet grep jeg meg i å tenke at det er faen meg godt at det er et år til neste gang.

Suser avgårde

2011-08-09T16:56:00.005+02:00

Etter at jeg hadde skuffet min sønn ved å ikke klare å montere trøtraktoren hans, dro jeg til byen.

Ikke på grunn av nevnte nederlag, men fordi jeg skulle til hovedstaden halvtidlig den påfølgende dagen.

På ferja traff jeg en gjeng godt rølpa sørpiser (sjelden har vel et utilsiktet fakepseudonym vært mer treffende). Det var folk jeg egentlig ikke kjente, men mitt bustete utseende roper visst 'plommetjuv' lang vei.

Før jeg visste ordet av det fikk jeg stukket en pils i hånda, og denne smugdrakk jeg (for øl er ikke lov på ferja lenger) mens jeg hadde en slags samtale med den ene. Han mente blant annet at mange trodde at jeg og han var brødre. Men han syntes ikke at vi lignet noe særlig, og det gjorde i grunnen ikke jeg heller. Og så hadde han mange meninger om øl og kunne mange sorter og så hadde han vært kompis med en jeg kjenner som har gått bort, som jeg tenker på ofte. Det endte med at jeg ble invitert bort på bryggeriet hvor han jobbet. TA ME DEG EIN PÅSE, SÅ SKA DU FÅ ME DEG NÅGEN ØL. ME HAR DÅRLIGT MED PÅSAR, MEN MASSE ØL.

Jeg takket for tilbudet og så skiltes vi, og jeg dro opp til Marina og Flanellskjortemannen som var så greie at de lånte meg gjesterommet sitt. Og ikke bare det. Flanellskjortemannen kjørte meg til flyplassen også. Dagen etter.

Flyet skulle gå halv ti, og jeg var på plass en time før. Sjekka inn på automaten. Køen til sikkerhetskontrollen sto til midt i trappa. Jeg tenkte at dette kunne holde hardt. Køen gikk saakte framover, og jeg kikket på skjermen og det ble gotogate og boarding, og da det ble gate closing og det fortsatt var femti mann foran meg i køen ga jeg opp, og gikk ned til informasjonen til Norwegian. Jeg var litt rød i toppen da. Og så var det ingen der. Og så sto jeg der og ropte hallo til det kom ei dame med walkie-talkie i hånda, og hun prøvde å lose meg forbi køen, men jeg ble stående etter en eldre dame som fordelte smykkene sine i små poser og fomlet og somlet til den store gullmedaljen. Jeg nådde ikke flyet. Selvsagt gjorde jeg ikke det. Det store spørsmålet var om Norwegians representant kunne eller ville gjøre selskapets frynsete servicerykte til skamme. Og det kunne hun, og skaffet meg en billett til det neste flyet. Uten at det kostet noe. Og jeg nøt to timer i stillhet med kaffe og avis på flyplassen. Det nærmeste jeg har vært ferie siden jeg ble pappa.

Hele formålet med osloreisen var en treningskamp mellom mitt høyt skattede liverpool fc og mindre meritterte 'enga'. Men et lykketreff ville det slik at beelzebubs band spilte til dans på last train samme aften. Og da kunne jeg nyte musikk og forfriskninger og samtidig ha en gyldig grunn til å slippe unna supportertreffet på rockefeller. Og det uten å virke alt for negativ. Supert.

Konserten var super den også. Det var en slik magisk kveld i sommer-Oslo. Musikken strakte seg ut igjennom den åpne døra og nådde gående på gata, som tok seg tid til å stanse og lytte. Og midt inne i rommet satt jeg, med utsikt mot alt sammen og en opland i den ene hånda, og ei øl i den andre.

De fleste av nattevandrerne gikk videre fordi de var for kjipe til å betale coverchargen på 100 kroner. Men så var det èn som gjerne ville betale, men var altfor full til å komme inn, så han sto i over en time og danset og vogget på seg til musikken. Eller det var vel ikke primært betale han ville, men han ville ihvertfall inn.

Han fikk en cd for innsatsen.

Og jeg hang med bandet etterpå, til de gikk i bilen og jeg gikk til youngstorget og hotellet.

Mine to nordnorske romkamerater var ikke kommet tilbake enda, så jeg la meg til å sove. Men så ble klokka halv ni, og der kom de og de hadde vunnet festen og nachspielet og det som verre var. Han ene hadde hatt veldig sjans på de nigerianske gledespikene på nedre halvdel av karl johan, og selv da han hadde argumentert med at han var homofil ville de ikke la han gå. YOU HAVE TO PROVE. Og så hadde han hukket tak i kompisen som sto ved hans side og råklinte med han. Og da fikk de være i fred.

Nå er jeg lei av å skrive, så jeg oppsummerer med dette: ØLET I 'SARAS TELT' KOSTER 88 KRONER OG SERVITØRENE SYNES DU ER KJIP HVIS DU IKKE TIPSER 12. Skitplass. På Stargate på grønland får du to halvlitere til under hundrelappen.

Det var en veldig spesiell stemning i byen. Skadede bygninger. Blomster. Turister som tok bilde av seg selv foran blomsterhavet. Ett minutts stillhet er sterkt når 24000 mennesker er samlet på ett sted. Ole paus som sang sitt lille land i pausen. OSLOVE. På reklameboards og storskjermer. Sommervarmen. Og en fotballkamp helt uten de store prestasjonene.

Lykken er et spann med sand

2011-08-08T07:39:00.002+02:00

I løpet av den drøye uka vi oppholdt oss på sørlandet snakket påskekyllingene med besteforeldrene sine på telefonen to ganger.
Saken var den, at det var en nært forestående toårs-dag, og det ble skapt store forventninger om presangene som var kjøpt inn.
Det var selvsagt ikke spart på noe. Endre skulle få trøtraktor og Ingrid skulle få dokkevogn og dokke og alskens utstyr.

Hvorvidt det egentlig er så lurt å knytte barns drømmer opp mot ting i så ung alder kan selvsagt diskuteres.
Da vi kjørte hjem ble det avgjort at ingrid og endre gledet seg så mye til å få 'presangar' at det ikke kunne vente til bursdagen en uke seinere.

Vi hadde kjørt i rundt fire timer, bilen var full av 'rabe'. Skitne klær, barnesenger, madrasser, vogn, denslags. Og jeg var trøtt og litt sur og det samme var nok Rållså også, men jeg var nok surest. Og da vi har båret inn alt og begynt så smått å pakke ut, ankommer bestisene med presangene.

Alt var i pappesker og jeg ante vel fred og ingen fare før jeg kikket oppi den som skulle inneholde trøtraktoren. Den var i deler.
Vogna var ikke i deler. Den var i ferd med å pakkes ut, og Ingrid var voldsomt begeistret. Og Endre ville sette seg oppå traktoren. Som ikke var en traktor, men et byggesett i plast. Og som husets mannlige overhode ble det min jobb å montere. Endre ble som sagt utålmodig, særlig siden søsteren allerede stolt trillet den rosa lekevogna rundt på gulvet til oppmuntrende tilrop fra sponsorene.

Saken er at jeg ikke er særlig flink til å lese bruksanvisninger, og slett ikke under et slikt forventningspress. Og tiden gikk og da Endre også ville trille vogn kom det overhodet ikke på tale. Og Ingrid hadde masse, og han hadde en liten duplo søppelbil og en traktor i deler og en udugelig montør. Med dårlig humør. En trenger ikke å ha utviklet rare rettferdighetssansen for å skjønne at dette var uholdbart. Da det ble klart at undertegnede ikke ville greie å sette sammen kjøretøyet på kort sikt, dro de to yngste sammen med de to eldste ut på tur.

Rållså og jeg ble værende for å rydde ut. Og for å skru. Mer og mer frustrert ble jeg, og det endte med at jeg banket på noen plastdingser på hjulakslingen. Plastdingser som rållså senere påpekte at var merket med FOR TOOL USE ONLY. Grrmf. Og så ødela jeg noen skruer.

Traktoren står nå i kjelleren. I deler. Minus noen som er ødelagt. Rållså og jeg er fortsatt sammen. Endre hadde aldri klart å kjøre den trøtraktoren likevel. Han er alt for liten. Men han fikk en trehjulssykkel i stedet. Som jeg klarte å montere. Og så måtte Ingrid få en sparkesykkel. Og så måtte Endre få ei dokkevogn han også. Og nå er hele stua en rosa maskinpark i hardplast. Velkommen til forbrukersamfunnet.

Pissemaur

2011-08-05T12:08:00.003+02:00

'Pissemaur' er sørlendingers kjælenavn på oss Rogiser som okkuperer strendene deres og råkjører på veiene deres og holder hekkan i sommerhalvåret. ¨Fordi det er så mange av oss og så er vi umulige å bli kvitt¨.

Etter Kristiand sto Lindesnes for tur. Og ungene våre lekte på trampolinen og i det oppvarmede bassenget, og Ingrid skeit i familien flanellskjortemannens plaskebasseng.

Det var en slik sommer som jeg vagt minnes fra min egen barndom. Der alt er usigelig grønt, og løvskogen strekker seg oppover og innover. Og luften er full av lek og is og grilling og undring.
Men det er særlig lukten som tar meg bakover i tid. Lukten av sommeren, varm asfalt, sjøen, allskens blomstergreier.

Dessuten var vi blant venner som også hadde barn. Som frydet seg over sommeren. Og det hele var forbausende friksjonsfritt. Og det ble liksom litt tid til å være den man var før også. På kvelden, når børnene var lagt.

Men skyggene etter nazikristnas-føkkens ugjerninger lå over Sørlandet også. Som noe knugende og vondt. Denne sommeren kommer jeg alltid til å huske. Kontrastene mellom å se ungene som føyk rundt og hadde sine beste dager til da og bildene som rullet over skjermen.

For Endre var det to opplevelser som satte virkelighetsbildet hans på prøve. Den ene var den dyrekjøpte erfaringen om å lære seg hva begrepet 'kø' innebærer. Tjue minutter med vræling i traktorkøen i dyreparken høstet latter blant de voksne. Gleden var desto større når det omsider ble vår tur. Det kan man se på bildet.

Den andre sjokkopplevelsen var da han - i et sekunds uoppmerksomhet fra rållså og meg - snublet og fikk hodet under vann. Jeg var ganske kjapp da. Sprang uti med klærne på og fikk hentet han ut av sjøen. BOBLER! Utbrøt han forskrekket. Men det tok ikke så lang tid før han var uti igjen.

Ingrid var del av en begeistret flokk unger som skamklappet ei geit i dyreparken. Geita må - forståelig nok - på et punkt ha gått lei,og serverte Ingrid et Glasgow-kyss for å understreke at kyssklappogklem-sesjonen var over. Det kom nok litt brått på for veslejenta, som måtte trøstes etter alle kunstens regler. Geidå va leie. Gåvekk! Sa geidå.

Nå har jeg nærmest skrevet en stil om familieferien vår. Alt for lang, selvsagt. Og litt baktung. Men neste gang blir det rølp.

Raindogs

2011-08-04T06:50:00.003+02:00

Så var sommerferien over. Og vel så det. Det blir litt mørkere på kveldene.. Vi har vært overalt. Kristiansand. Lindesnes. Oslo. Og i kjelleren. I ikkeoverført betydning.

Jeg har fått være mye sammen med ungene. Så mye jeg har villet, og noen ganger vel så det.
For noen uker siden var vi i Kristiansand og det var dagen etter det smalt i Oslo, og det hersket en merkelig stillhet, en uvirkelighet i byem. Men når man har barn så har man ikke så mye tid til å gå og kjenne på sånt.

Det regnet mye den dagen. Ungene hadde regnklær og brakte fram ett og annet smil der de plasket muntert i pyttene i sentrum. Vi hadde handlet vin og så hadde vi parkert i et parkeringshus i nærheten.
Rållså måtte ha noe i en butikk og så tok hun Ingrid og jeg tok Endre på armen og da jeg spurte om hun visste hvor vi hadde parkert, så sa hun at det bare var rett frammi her. Det hørtes unektelig lett ut, og Endre sovnet tungt mot skulderen min, den lille finingen, og i den andre hånden hadde jeg posen med vinen, og en rull søppelsekker, og det regnet over kvadraturen og jeg la i vei mot et parkeringshus som jeg bare hadde vage minner om.

Jeg fant ett. Men det var feil. Jeg gikk opp alle etasjene for sikkerhetskyld. Men det måtte være feil. Så jeg gikk ned alle etasjene igjen. Ned på kvadraturen. Og jeg hadde ikke mobiltelefonen på meg. Og ute regnet det og Endre sov tungt mot skulderen min og jeg skiftet arm, for han veier nesten femten kilo. Og jeg tok vinen i den andre hånden og jeg begynte å bli svett og jeg lurte på hvordan i alledager jeg skulle finne bilen.
Om jeg skulle forsøke å finne Rållså og Ingrid, heller. Jeg gikk for en mellomløsning. Jeg gikk på mäfå opp og ned sentrumsgatene mens jeg lette etter et parkeringshus jeg ikke visste helt hvordan så ut, mens jeg samtidig kikket etter mine kjære. Det var ikke særlig vellykket og plutselig pøsregnet det og jeg måtte gå under en persienne, sette meg på huk og skifte min sovende sønn over på den første skulderen igjen.
Og jeg visste at jeg snart måtte spørre noen om hjelp. Men jeg liker ikke å spørre om hjelp. Men så spurte jeg likevel. Uten at jeg ble noe særlig klokere av det. Og jeg skulle ønske at jeg ikke hadde den kartongen med vin å dra på. Og så mannet jeg meg opp og spurte en dame i securitas-uniform om hun visste om noen parkeringshus, og det gjorde hun og det ene var akkurat det jeg letet etter og det hadde nesten tatt en time eller noe, men Endre sov og jeg var våt til skinnet og lang i armene og der sto bilen og jeg må visst begynne å følge litt mer med avogtil, eller ihvertfall ha telefonen med meg.

Savn/god bok/påskeharen får en idè

2011-07-08T08:27:00.004+02:00

Etter at far døde, døde en del av skrivegnisten min også.
Kanskje fordi mange ting blir så små og ubetydelige sammenlignet med døden.
Sorgen sitter fortsatt tung i brystet. Noen ganger løser den seg opp i tårer.

Jeg leser ei fin bok nå: 'Før jeg brenner ned' av Gaute Heivoll. Den er delvis selvbiografisk. Jeg kan så lett relatere meg til outsider-rollen fortelleren beskriver igjennom oppveksten i et lite bygdesamfunn. Og sinnstilstanden, frykten for å gjøre noe 'galt'. Konsekvensene av det.

Hele boka dirrer. Fra første setning. Anbefales på det sterkeste.

Det var mens jeg leste i den - på båten i morges - at jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle begynne å skrive dagbok.

Jeg har jo prøvd det før en gang, men som noen av dere kanskje vet, så kulminerte det i at den forsvant, for siden å bli gjenfunnet under senga til lillesøster Frekkesen. Dagboka til en atten år gammel bror, som attpåtil er i det millitære, og som attpåtil er stormforelsket, det må ha vært snadder for Frekkesen, en temmelig ufordragelig tolvåring med tjukke brilleglass, og utstyrt med en nysgjerrighet som var langt over middels.

Men for meg var det ikke så kjekt.

Den dagboka var ikke skrevet for at den skulle leses av noen andre. Jeg ser ikke bort fra at storesøster Bergljot også hadde snust på den.

Jeg skulle ønske at jeg hadde en kasse med dagbøker fra barne og ungdomsårene. Før jeg ble meg. For jeg husker bare vagt hvem jeg var. Noe er bevisst fortrengt. Noe har bleknet. Noe er farget av hva andre husker.

Denne bloggen har jo forsåvidt vært et redskap i så måte. De siste fem årene. Men nå renner tiden mye fortere enn før. Og livet er så anderledes.

Er dette din drømmebolig?

2011-07-07T07:38:00.005+02:00

Meldte med Erland på telefonen i går, og antydet at vår støyende kjernefamilie var på husjakt i byen igjen.

Han svarte: BØNDER I BYEN. WHAT THE FUCK? VA DET IKJE SÅ STAS Å BO I HAKKEBAKKESKOGEN LIKEVEL?

Et høyst relevant spørsmål som jeg foreløbig vil la stå ubesvart.

Men så har vi altså vært og kikket litt, da. Alt koster skjorta, helsetrøya og boxershortsen, og i vår prisklasse er det ymse å velge i.

Den boligen som har gjort mest inntrykk så langt er et stort rekkehus/oppussings/renoveringsobjekt oppe i Svæn Foins på rekkefaret.

Det var ikke kommet inn noen bud, så vi tenkte at hvis vi fikk det billig så kunne vi pusse opp for resten.

Rållså ordnet det slik at megleren skulle putte nøklene under matta, men da vi kjente på klinka var ytterdøra ulåst.

Og ikke nok med det. Stuevinduet var knust. Men vi gikk inn, og en eim av gammal røyk og noe udefinerbart reiv i neseborene.

Lars Magnus og svogeren hans var med som bygningskyndige. I det ene hjørnet av stua sto et stort stereoanlegg og en TV.

Det var noen runde små hull i kjøkkenskapene. HAHA DET E SIKKERT KULEHÅL sa Rållså. Det lo vi godt av. Men så åpnet vi skapene og så at det var akkurat det det var. (Hvis dere kikker på bildet - skapet opp til høyre, så kan dere faktisk se dem dere også)

ME MÅ JO SJÅ HEILA HUSET NÅR ME FYSST E HER sa svogeren til Lars Magnus. Vi gikk ovenpå.
Alt var i en skikkelig sørgelig forfatning. I skapet på det ene soverommet sto en hagle. I et annet skap lå det håndvekter (slike som bodybuildere bruker). En svart bag sto på gulvet. I ei hylle lå en pistol. Og det var en glassfiberbue også, men jeg kunne ikke se noen piler.

I hodet mitt satt det bilder av hvordan han som ikke hadde flyttet ut så ut. En svær, skyteglad bolefreak med pistol og dårlige venner.

Vi låste og gikk. Rållså hadde prospektet i hånda. På side 3 sto det en annonse fra megleren. Det var bilde av et vakkert og påfallende lykkelig par under overskriften:

ER DETTE DIN DRØMMEBOLIG?

Gutta

2011-06-27T13:40:00.005+02:00

I går var jeg i et stort basseng med Endre for første gang.

Det var Einstein og hans 4-åring og, Endre og jeg. Ingrid var på spel med Rållså.

Det begynte ikke så bra, da Endre avslo sjokoladen han ble tilbudt fra unge Hetle med et bestemt 'NEI!' utenfor svømmehallen.
For understreke alvoret kastet han smilen i bakken.

Jeg syns igrunnen at han tok møtet med offentlig garderobe ganske bra. Det var noen andre folk der også, men ikke veldig mange. Og da vi hadde skiftet til badeantrekk og spylt oss i den litt for skarpe og litt for kalde stråla fra sparedusjen, var vi klar for bassenget.

Det ble forøvrig ganske lett å se hvem som hadde vært i Tyrkia i to uker, og hvem som hadde vært på Sørpis i et år.

Endre var litt usikker til å begynne med. Jeg satte han oppi en badering og lot ham flyte litt, men det ble for skummelt. Det ble bedre da vi gikk over på grunna og han kunne stå bunnen selv. Da kom smilet. Og så ville han ha allslags leker som fløt rundt, og da ble det pappas jobb å sørge for at han fikk akkurat det. Som han til enhver tid hadde mest lyst på. Og så snublet han litt og kom under vann, og den lille kroppen ble helt stiv av skrekk, og øynene kulerunde. Alt skal jo læres når man bare er nesten to år.
Og vi sendte ballen mellom oss alle fire og jeg ble helt rørt da jeg så all den omsorgen Einstein viste for min lille gutt.
Hans lille gutt var som en frosk i vannet. Svømte under vann og boltret seg ordentlig. Hoppet fra stupebrettet i det store (og kalde) bassenget.

Jeg fornærmet et fruentimmer med å kalle ungen hennes for 'jentå'. EG TRUR JENTÅ LEGE MED DEN BÅTEN.

Hele seansen varte ikke mer enn en times tid. Vi kom i garderoben igjen, og etter at vi hadde dusja satte jeg Endre på en av garderobebenkene oppå et stort blått håndkle, og der satt han helt stille. Han føyk ikke rundt og halte og dro i ting slik som han pleier. Han bare satt og kikket. Og ansiktet hans lyste av noe som jeg tolket som en blanding av undring, tilhørighet og stolthet.

Endre var en av gutta.

Snart skal jeg lære ham å drikke øl.

Heildagsprøve

2011-06-08T14:27:00.003+02:00

Det var vel en måned siden at jeg fikk en mail der det sto noe om eksamen. 'ALLE HJELPEMIDLER TILLATT'.

Minus mobiltelefon og internett. Jahaha? Bra eller dårlig? Det det ikke sto var at hjelpemidlene 50/50 og 'spør publikum' også var fjernet. Ville det hjelpe meg å ha bøkene med?

Det var så lenge siden jeg hadde hatt heldagsprøve at jeg hadde glemt følelsen. Det er mange ting som ikke har forandret seg på alle disse årene. De overnervøse pensjonistene som fungerer som vakter er én ting.

Hun som var 'leder' for dette aldrende waffen ss befalte oss alle å skru av mobiltelefonene og legge dem helt ned i sekken eller lommen. Allerede et kvarter før eksamen skulle begynne. Vi var alle potensielle juksemakere.

Vi satt i en svær sal. Kommende slaktere og pølsemakere og undevannsoperatører og Lars Magnus og jeg. Multiheldagsprøve. Og jeg var helt kvalm av all gruingen. Og så fikk vi oppgaven og det kjentes som grunnen forsvant under meg.

Og mens jeg dalte tenkte jeg og skrev jeg ufullstendige setninger, hvor jeg prøvde å bruke fagtermin for å vise at jeg hadde forstått stoffet. Noe jeg helt åpenbart ikke hadde.

Etter tre og en halv time i svadaland rakte jeg opp hånda for å levere. Og da kom det et nervøst damemenneske og gikk igjennom om jeg hadde revet papirene riktig fra hverandre. Det hadde jeg ikke. Det var noe med kopiene og de stiplede linjene.

HVOR HAR DU OPPGAVEN, DA?

Hæ? TRUR AN E I PÅSEN

JA, DEN KAN DU IJAFFAL IKKE TA MED DEG! DA MÅ DU SITTE TIL KLOKKEN TO!

Jeg ville absolutt ikke sitte til to. Jeg fant papiret mens jeg lurte på hva jeg eventuelt kunne ha misbrukt det til.

Men til slutt fikk jeg gå.

Tenk det.

Lørdagshopping (som i shopping, ikke hopping selv om det ser sånn ut)

2011-05-28T12:09:00.002+02:00

Jajaja. Rock eller rus, litteratur eller familie - det vil alltid være kraftfôrbransjen som står mitt hjerte nærmest.

Det er derfor jeg styrer mot en eksamen i det superspennende faget logistikk om kun kort tid.

Når vi først snakker om logistikk: Her har vi en timegammel historie fra påkeharens dagligliv.

Siden Rållså jobber i dag, har jeg tatt lørdagshandelen på egenhånd. Det innebærer visse utfordringer.

Tidligere har jeg tatt tvillingvogna og stroppet fast Ingrid og Endre, og så har jeg hatt ei korg ved siden av som jeg har puttet matvarene oppi. Men i dag var lista temmelig lang. Siden det regnet. Og siden jeg tok rållsings på ordet om at det 'gikk fint' å ta begge i ei handlevogn. Til hennes forsvar skal det sies at jeg ikke hørte veldig godt etter.

Det regner godt i dag. Slik det alltid gjør når Jørpiser planlegger felles sosiale utendørs arrangementer. Det var enda et argument for å droppe vogna og ta bilen. Så slapp jeg å ta på børnene regnklær. Jeg lempet dem inni - fyrte opp dvd-spilleren - og det ble stille i baksetet.

Da vi kom til butikken hentet jeg en handlevogn. Puttet Ingrid i setet og Endre i vogna. Der satt han og var strålende fornøyd med å være håndmann for varene. Det ble etterhvert en utfordring å få plass til både varene og han. Og dessuten insisterte han på å klemme på og helst prøvesmake absolutt alt han fikk oppi. Mens han fornøyd ropte NAAMNAAMNAAM Jeg prøvde å legge grønnaker og pålegg bak ham. Men det seig framover. Og eggene og brødene turte jeg ikke å legge oppi.

Jeg bestakk ham med en bolle (en halv, siden Ingrid satt i setet og også måtte få). Det fungerte en stund. Men Endre vendte tilbake til utforskningen. Og da gikk jeg til det skritt å ta han på armen. Ungen er 15-16 kilo og til slutt ga jeg opp for jeg orket ikke mer. Jeg slapp ham ned på gulvet, men da våknet Ingrid til og ropte NER! NER! NER! Bolle eller ikke. Endre syntes golvet var toppers. Forsvant bak første og beste butikkhylle. Tygde bolle. Så på alt det fine de hadde. Klådde på en hel del brød. Men frøknen begynte å bli utålmodig for alvor, så jeg satte Endre i setet og henne på gulvet. Og hun var flinkere til å følge handlevogna.

Da jeg omsider hadde fått det meste på lista, Ingrid var fortsatt noenlunde kontrollerbar, gjensto bare pakking og betaling. Og det gikk på et vis, det. Endre sjarmerte dama i kassen med å vinke og si 'HAADEE'.

Neste gang lar jeg dem sitte i bilen.

Ikke en bok for halvgamle menn

2011-05-27T20:15:00.004+02:00

Det er rart å sitte hjemme og blogge klokka åtte en Fredagskveld.
Fredag er Timmytid. Men siden min hjertens kjær jobber kveld så er det jeg som er vokter av arvingarna.

Jeg har vel nevnt at jeg putler og leser litt om dagen.

I går fullførte jeg min tredje Cormac McCarthy - bok. Den bærer tittelen 'ikke et land for gamle menn' og den er vel den av de tre jeg har likt best.

Den er ultramacho. Blodet flyter fritt fra første side og forfatteren sparer aldri på detaljene. Det jeg liker aller best er fortellerstemmen. Den indre monologen fra bokens hovedperson. Han er sheriff. Han elsker kona si. Men narkotraffikken blir for mye for ham. All volden og drepinga.

Tilfeldighetene vil dit hen at jeg rotet i bokhylla hjemme etter noe nytt lesestoff og der kom jeg over ei bok som jeg hadde hørt om i bokprogrammet på NRK.

Denne heter 'La meg synge deg stille sanger' av Linda Olsson. Den er absolutt lesbar. To kvinner som blir venninner en gammel og en ung. Den gamle forteller den unge sin historie. Men det er noe litt corny. Kapittel seks heter foreksempel 'Lidelsen vil ha selskap / Smerten vil ikke være ensom'. Hæ? Er det mulig?

Jeg prøver å løfte meg over fordommene, men jeg hører Harald Eia's tullestemme i bakhodet hele tiden. Så jeg sliter med å ta det på alvor.

Jeg er nesten hundre prosent sikker på at gamle Cormac hadde syntes det var ei skitbok. Og to så forskjellige bøker har jeg aldri lest på rappen før.

Syttende Mai (er vi så glad i)

2011-05-18T16:36:00.002+02:00

...moro vi har fra morgen til kveld.

De fleste av mine lesere er kjent med mitt anstrengte forhold til nasjonaldagen. Kombinasjonen salutt/flagg/bunad(er)/falsklydende messingblåsere/tvangssosialt samvær er - synes dere uutholdelig er et sterkt uttrykk?

Nå har jeg imidlertid stelt meg slik at jeg må delta. VI må delta. For det er jo så kjekt for ungene. Da så.

Ungene så unektelig ut til å trives de. Men sammen med bestefar trives de overalt. Endre våknet klokka halv to i natt og gråt sårt og høyt. Han gjør aldri det ellers. Blame it on the boogie. Jeg lovet ham i mitt stille sinn: 'dette, gutten min - dette skal du få slippe å oppleve igjen.'

Bare skryt, selvsagt.

Jeg leste en plass at unger i en spørreundersøkelse hadde plassert 'sytta' godt nede på lista - etter både St. Patrick's day og Langfredag - og gud vet hva.

Så hvorfor gidder vi?

Heldigvis har vi bare tolv-tretten år igjen.

Pulebjørnens klan

2011-05-12T09:24:00.000+02:00

I serien Påskeharen anmelder bøker han nesten helt sikkert har lest har vi kommet til bøkene om Cro Magnum - heltinnen Ayla? Ayala? Nåh.

Det var noen bøker jeg fikk i gave som barn - fortrinnsvis til jul - som jeg er nesten helt sikker på at giveren ikke visste hva handlet om.

'Mammutjegerne' av Jan M Auel er et godt eksempel. Jeg mener det var Mormor som klemte til med denne, og at jeg var tolvtretten år og altetende i lesefatet.

Det begynner jo greit, jakting og hverdagsdrama i steinalderland. Bål og natur. Slåsting. Jakt. Denslags.

Men allerede tidlig i denne mursteinen av ei bok blir leseren utsatt for heftige og detaljerte erotiske beskrivelser der Ayala har seg med kjæresten Jondalar.

Boka ble aldri helt det samme etterpå. Jeg klarte ikke å konsentere meg om selve handlingen lenger, så det ble til å skumme avgårde til neste pulescene (som ble lest flere ganger, og stundom valgt som utdrag ved senere.) Og så videre.

La oss si det slik at boka ble en favoritt hos ungharen. Pulebjørnens klan - serien har visst firefem bøker - men selv har jeg bare vært borti den ene.

Hønsegården

2011-05-11T12:13:00.002+02:00

Det er gøy å gå hjemme med Ingrid og Endre om dagen.

De liker veldig godt å være ute, og de prater og styrer og tuller og synger og ler så det er en fryd.

Trønderdegosen foreslo en gang at vi burde starte opp et 'band' og kalle det for 'Ingrid og Endre & far', etter modell fra Xspen og Orten og - ja, far.

I min ungdom - som syttenåring - skapte jeg overskrifter da jeg opptrådde sammen med mor. Eller bare èn overskrift, egentlig. Og for spesielt interesserte var det trønderdegosens far som laget den: Dvergbøy& Mother sto det. På forsiden av BP.

Jeg husker ikke helt hva jeg syns om det. jeg ville bare synge.

Det jeg skulle fortelle om har ikke noe med synging å gjøre. Jeg satt med de små i går. Ved spisebordet. De var i et aldeles strålende humør. Vi gikk igjennom hva vi hadde gjort i løpet av dagen for sikkert tiende gang. De liker det. Å snakke om seg selv.
Da Rållsis kom hjem fra jobb og giret dem ytterligere sto jubelen nærmest i taket, og mat var ikke så viktig for dem lenger.

Ingrid spyttet en stor kladeis brødskive med syltetøy på gulvet, og jeg ble irritert og ropte : INGRID, DI HØNA! KA FAEN E DET DU HOLDE PÅ ME?

KYKKELIKYYY! Ropte hun begeistret.

Aha!

2011-05-02T13:03:00.004+02:00

Sto og sang hos Timmy (som ikke må forveksles med sauen med samme navn) i går.

Det gikk sådär. Litt trått. Men T var som vanlig positiv.

: DÅ TAR ME DEN SISTE NESTE GANG, OG SÅ SENDE EG ØVE ET PAR GAMLE. Å SÅ TRUR EG ME PRØVE OSS PÅ EI ØVING.

PH: Skal vi øve? Du og jeg? Eller er vi flere?

T: KRISTOFFER. EG LIGE DET OPPSETTET.

Med 'det oppsettet' mente han to gitarer, en vokalist og resten på boks.

Å, faen.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg spiller i band.

Selv liker jeg bass og trommer ganske godt.

Shubidua (dutt-uaa)

2011-04-27T12:35:00.001+02:00

Jeg skulle så gjerne skrive noe snappy, men så vet jeg ikke helt hva.

Derfor vil jeg heller fortelle om noe som har vært en fin ting igjennom vinteren, en uventet opptur i distrikts-Norge.

Etter at jeg sluttet i det ambisiøse synthpop-bandet jeg sang i - uten sure miner fra noen av sidene - ble jeg fylt av en uventet tomhet. Selv om avgjørelsen var riktig for alle parter. Det var jo slutten på et forhold som hadde vart i ti år. Og jeg hadde forandret meg og var ikke den samme lenger, og det var jammen ikke poporkesteret heller.

Men så tenkte jeg ikke så mye mer på det, hodet mitt var fylt med så mye nytt, og så døde far.
Og da ble det fylt med veldig mye annet også.

Så kom det plutselig en tekstmelding fra en gammel bandkompis som lurte på om jeg var lysten på å legge noe vokal på noen sanger han hadde laget. Jeg var smigret over tilbudet. Men når man er over førti, og har tvillinger på snaut to år og begrenset med fritid så kvir man seg gjerne for å love noe man ikke kan holde. Og særlig hvis man ikke liker musikken eller har lite innflytelse over den.

Jeg ba ham sende over sangene, men ga ingen løfter. Jeg ble ikke forbauset over at jeg likte det jeg hørte. Men at jeg likte det så godt hadde jeg ikke trodd. Det er sterke sanger i luftige arrangementer hvor det faktisk er plass til sang også.

Det var lett å si ja. Igjennom hele vinteren har jeg brukt Fredagskveldene hos Timmy. Det var litt rart til å begynne med. Det er tross alt 13 år siden vi spilte sammen og musikk handler mye om personlig kjemi. Det tar en stund før man finner tonen. Både i direkte og indirekte betydning.

Sangerdelen har vært med på å definere meg siden jeg var seksten og sto med hvit cowboyhatt og tyggis i munnen i 1986. Jeg ante faktisk ikke hvor mye jeg hadde savnet det. Og at det var så viktig for meg.

Ti låter har jeg sunget inn. Og selv om det er bare en demo så er jeg begeistret over hva vi har fått til.

Timmy er enda mer begeistret enn meg. (Timmy må forøvrig ikke forveksles med sauen ved samme navn som frekventerer Nrk super om dagen).

Sannheten er at jeg aldri har jobbet så kontinuerlig med musikk over en så lang periode før. Og enda er det flere låter å spille inn. Og det er fint og ikke noe press og det er da jeg trives best.

Så får vi håpe at skuta flyter. Og at vi får spille det live for dere en gang til høsten eller noe.

Bondegårdsferie

2011-04-25T10:36:00.002+02:00

Dette er - eller har vært - den lengste påskeferien påskeharen noengang har hatt.

En feriedag, noen røde, et par permisjonsdager, og vups: To uker fri fra jobb. Jeg er likevel mer utslitt nå enn jeg var for to uker siden. Men ikke på grunn av fyll slik tilfellet pleide å være for en del år tilbake.

Rållså og jeg og Endre og Ingrid var et par dager i Kristiansand først, og deretter reiste vi hjem, og så dro jeg inn til farsgården for å bistå lillebror og kjæresten hans i lamminga.

Jeg fikk fort tilnavnet 'polakken' av Dagobert. 'Polakk' er samlebetegnelse for østeuropeiske fremmedarbeidere i utkantnorge. De får de skitneste jobbene og den dårligste lønna, og mange av dem snakker gebrokken engelsk (som de fleste andre på bygda) og noen lyder bare enkle kommandoer som vinking, plystresignaler, og 'KOM HER!'.

For å kompensere for min manglende østeuropa-bakgrunn trakk jeg linja enda lenger tilbake - til bomullsplukkerne i juesei - og sang høyt triste gamle negro spirituals mens jeg trellet fra morgen til kveld.

Jeg er nok den spydigste polakken som har vært på de kanter noengang (og den mest pratsomme).

Dagobert og Ninja har det over gjennomsnitts travelt om dagen. Såvidt meg bekjent hadde lillebror aldri tatt i mot et eneste lam. Og uttrykt sin forakt for småfe generelt og sauer spesielt i mange år. Derfra til å være ansvarlig for 134 gravide sauer som skal nedkomme i løpet av èn måned. Det må sies å være et kvantesprang. I går lammet det 15 sauer.

I tillegg har man alle de andre tingene som følger med våren på en gård. Våronn, grøfting, gjerding, makking,gjødsling, bjelleklang, breking, kopplam, dyrlege, feilstilling, jurbetennelse, sysselsetting av kåna, banning, sysselsetting av polakk, mer banning. Og så bortetter.

Jeg synes de har taklet det på en aldeles beundringsverdig måte. Og når lamminga er over håper jeg at de tar seg en velfortjent ferie.

Picture in a frame

2011-04-15T14:25:00.002+02:00

Man skal ikke le av andres ulykke, men dette bildet - med overskriften : HER GÅR DET GA-GALT, fra gårsdagens Blablanett gjorde dagen min mye bedre.

Her kommer guttemusikken.

2011-04-14T09:03:00.004+02:00

Kongeriket har ikke mange konkrete fiender.

Nasjonen har riktignok ertet på seg noen ekstremister ved å la kristenfundamentalister fornærme profeten deres i ytringsfrihetens navn. Og ved å delta i en skyggekrig i Afghanistan. En krig de etter alle solemerker kommer til å tape. Å bombe et steinalderland tilbake til steinalderen var vanskeligere enn man kunne tro på forhånd.

Regjeringen sier at vi ikke er i krig. Soldatene sier at å drepe er bedre enn sex.

Soldatene i kongens garde er visst litt mer tvilende på drepefronten. Da det gikk en skarp alarm nylig, var det soldater som hoppet over gjerdene og gjemte seg under sengene sine.

Det er disse elitestyrkene som skal beskytte kongen. Uflaks for han.

Men heldigvis er de dritflinke til å marsjere. Og så har de jo sneisne uniformer.

Heldige Anton VS Lucky Luke

2011-04-13T12:01:00.002+02:00

Mitt forhold til pengespill er ikke-eksisterende. Dvs: Jeg spiller ikke. Jeg spiller ikke poker for jeg syns det er kjedelig. Jeg spiller ikke på hest heller. Mye av samme grunn. Jeg spiller ikke på hund eller katt eller fugl eller fisk eller fotball eller oddsen. Eller enarmede banditter.

Men som barn fikk jeg et visst kick ut av kronesautomatene som hang på ferjene.

Mest av alt spiller jeg ikke lotto. Ved siden av å ikke være på facebook, anser jeg dette for å være en av mine større bragder.

Det er mulig disse uttalelsene får meg til å fremstå som en stusselig fyr, men det får stå sin prøve.

Hovedgrunnen til at jeg ikke spiller lotto er at jeg ikke tror på lette penger. Jeg har alltid måtte slite for de pengene jeg har tjent ('slite' - som i norsk målestokk).
Og det er det ingenting galt med. Mye penger er ikke det samme som bedre livskvalitet. En stor lotto-gevinst - hva ville jeg gjøre med den? - Og hva ville den gjøre med meg?

Det er nok av ting man ønsker seg og kunne tilegne seg hvis man hadde mer penger. En båt, kanskje? Et hus i mer sentrale strøk.

Min høyt elskede og veldig savnede mormor spilte lotto av èn grunn: Det ville være forjævlig hvis en av naboene vant mange millioner og hun ikke engang hadde levert inn kupong.

Stort sett unner jeg dem som spiller å vinne. Selv om de aldri gjør det. (Her ligger kanskje mye av årsaken til unningen). Men om dagen hørte jeg en bra ting: En ganske stusselig fyr som jeg kjenner (nei, ingen av mine lesere kjenner han eller vet hvem han er), som kona gikk fra for noen måneder siden - han vant et tosifret antall millioner kroner.

Utrolig vel unnt.

Funky Friday

2011-04-08T08:28:00.002+02:00

Jeg leste en overskrift på en nettavis om at 'Paradise-babyen' er født. I et øyeblikks anfall av fordommer, syslet jeg med tanker om tvangssterilisering. Men tok meg heldigvis inn igjen.

Så derfor: Kjære nybakte foreldre - dere er noen superflotte rollemodeller for den oppvoksende generasjonen - gratulerer med nurket.

Kan nesten ikke vente med å følge dere videre.

Fan.

Var det for sarkastisk? Det var kanskje det.

Kanskje det er middelalderen. Eller våren. Eller en følelse av hjelpeløshet i irritasjonen over det meningsløse.

Over dyrkingen av det overfladiske og blanke, hippe, polerte og langrunne.

For et par år siden - da far fortsatt var der - kommenterte jeg at gjerdene rundt bruket så sjabby ut.

OG KA HAR DU TENKT Å GJER ME DET? Spurte far.

INGENTING. Svarte jeg.

Og det tror jeg jammen at jeg klarte å holde også.

Fascistiske Barnesanger volum 1

2011-04-06T07:43:00.003+02:00

GRINER DU?
Tekst: Margrethe Munthe
Men hva er dette for sure miner?
Nei, jammen tror jeg du går og griner!
Du vet da, når du er sint og lei,
% så kan ingen bli glad i deg! %

Nei, jeg skal si deg at ingen liker
de stygge barna som går og skriker,
for skrikerunger det har vi nok,
% på Blokksberg sitter en diger flokk. %

Kom hit og vis meg det bli'e fjese',
og tørr så øyne og kinn og nese,
og hvis du lover å være snill,
% så lover jeg at jeg synge vil. %

Påskeharen til trønderdegosen

2011-03-30T10:02:00.002+02:00

Du vet at Lars Magnus og jeg kommer oppover til helga?

Anarkistiske barnesanger (Volum 2)

2011-03-20T08:56:00.004+01:00

Sjørøveri var et av de yrkene som fristet mest i barndommen. Det å seile rundt på havet med kompisene sine og bare ta det man hadde lyst på hadde en nærmest uimotståelig tiltrekning på meg. Det trakk ikke ned med skattekart som førte til enorme nedgravde gullskatter på øde palmeøyer heller.

Det er kanskje her sympatien for de somaliske piratene egentlig kommer fra.

Alle pirater er kule bortsett fra kaptein kabelsatan som er en pudding. Egner har forsyne meg en Sjørøveranarkistvise han også. En klassiker. Å heiåfadderiåfadderullandei.

Jeg er kaptein Sorte Bill fra femten hundr’ og fjorten
Hei fadderi fadde rullan dei
En sjørøver kap’ten av den gamle gode sorten
Hei fadderi fadde rullan dei
Og skuta er det mang til i, her er Jack og gamle Billi
Petter Flint og Røde Willi og enda noen til
Når vi heiser alle kluter, kan vi borde alle skuter.
Ingen slipper unna kaptein Sorte Bill

Vi seiler på sjøen i vind og i blest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver i øst og vi røver i vest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver til skuta blir stappende full
Av saltmat og søtmat og penger og gull
Og etterpå skal vi ha sjørøverfest
Og hei fadderi og fadderullan dei
Og hei fadderi fadderullan dei

Skuta heter Klara og er very well bekrutta
Hei fadderi og fadderullan dei
Og kjent og fryktet var’a ifra Moss og til Calcutta
Hei fadderi fadderullan dei
Ja det var vi som røvet skatten, på den spanske gull-fregatten
som ble tatt i femten atten, vest for Mogador
Den gang sloss vi hele natten, men til slutt så fikk vi tatt’en.
Og der skal jeg si at det var gull om bord

Vi seiler på sjøen i vind og i blest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver i øst og vi røver i vest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver til skuta blir stappende full
Av saltmat og søtmat og penger og gull
Og etterpå skal vi ha sjørøverfest
Og hei fadderi og fadderullan dei
Og hei fadderi fadderullan dei

Det hendte very plenty, i den gamle gode tiden
Hei fadderi og fadderullan dei
Men femten hundre og den’ti det er nokså lenge siden
Hei fadderi og fadderullan dei
Men den dag i dag når vinden tuter, heiser vi de sorte kluter,
seiler ut mot stolte skuter for å røve gull.
Og den som får besøkelser av kaptein Bill og spøkelser
han slipper ikke hjem før skuta vår er full.

Vi seiler på sjøen i vind og i blest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver i øst og vi røver i vest
Å hei fadderi fadderullan dei
Vi røver til skuta blir stappende full
Av saltmat og søtmat og penger og gull
Og etterpå skal vi ha sjørøverfest
Og hei fadderi og fadderullan dei
Og hei fadderi fadderullan dei

2011-03-18T12:46:00.000+01:00

Jeg har møtt meg selv i døra så mange ganger at det ikke er alltid jeg gidder å si 'hei'.
Noen ganger går jeg bare forbi og later som jeg er en annen.

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

2011-03-03T20:26:00.003+01:00

KLATREMUS VISE

Det var en gang en mus
og den musa det var meg,
og ingen mus i verden
har det så godt som jeg.
Jeg rusler hele dagen
med lua mi på snei,
og blir jeg tom i magen,
så bare synger jeg,
fadde rullan dei.

Når jeg blir bedt i selskap
så roper jeg hurra!
For jeg vil gjerne spise,
og synge og være glad.
Det er så godt å leve
når man kan more seg.
De andre de kan streve,
men det vil ikke jeg -
fadde rullan dei.

De andre samler nøtter
og har i sine hus
men jeg vil heller være
en liten og doven mus.
Jeg har så mange venner
i skog og mark og hei,
og alle som jeg kjenner
de deler nok med meg -
fadde rullan dei.

Skumlere

2011-02-24T08:57:00.001+01:00

Hun her var forresten enda skumlere.

Star Material

2011-02-23T14:05:00.003+01:00

Det blåser en opprørsvind over Nord-Afrika og den Arabiske verden.

Det later til at de har mange ting å være opprørt over.

Diktatur er noe svineri.

Da bildene av Oberst Gadhaffi kom fram i sammenheng med den Libyske revolusjonen tenkte jeg at jeg har glemt hvor skummel den mannen virkelig er. Eller iallefall virker.

Reagan kalte ham for 'The Mad Dog of the Middle East'. Og selv om Ronaldo Reagano nok hadde feil i det alleraller meste han sa, synes jeg dette er en treffende beskrivelse.

Obersten har åpenbart en lysende karrière som bad guy i hollywood foran seg.

Hvis han skulle bli nødt til å forlate diktator-kallet.

Heroism

2011-02-20T20:00:00.000+01:00

Da jeg gikk på videregående leste vi noveller og romaner av Steinbeck og Hemingway og lærte om noe som blir kalt 'the lost generation'. Forfatterne representerte unge menn som var blitt følelsesmessig forkrøplet av sine opplevelser som soldater i første og andre verdenskrig.

Krig har en tendens til å bli glorifisert. Krig er mandig. Krig er nødvendig for å bekjempe urettferdighet og ondskap. Ondskapen har hatt mange navn og ansikter siden da. The Japs, The fuckin nazis, The goddamn communists, the motherfuckin terrorists, the filthy babyeating dictatordevil saddam hjusein. Ju neim it. Bring em on.

Jeg har sett noen episoder av 'The Pacific' - serien som skildrer amerikanske soldater - som deltar i krigshandlingene i Stillehavet under andre verdenskrig. Denne er laget av Steven Spielberg og Tom Hanks, og allerede i den voldsomt pompøse introen med storslagne bilder og ditto hornmusikk aner vi at det skal heltes i fullt monn under den alltid vaiende Amerikanske fanen.

Det kan ikke herske noen tvil om at denne serien er filmmessig bra laget. Og det er ubehagelig, ja noen ganger helt fryktelig å sitte i det blå lyset og se gjenfortellinger av barbariet fra 1940-tallet. Slagmarken skildres i all sin gru med sårede som skriker ut sine smerter og redsler. Avkuttede armer og beinstumper. Det er nesten som om man kan kjenne eimen av blod og drønnet av kanonene.

Det er ikke veldig vanskelig å forestille seg den angsten disse unge mennene i menneskeslaktefabrikken har kjent der og da. Og i bildene som dukket opp igjen i hodene til dem som overlevde.

Det sies at deres døde soldatbrødre ofret livet for vår frihet. Og det argumentet - at det er OSS de drepte og ble drept for er tynt og sprøtt som flatbrød.

Den allierte ondskapen sto neppe noe tilbake for den som ble utvist av den andre siden.

Konsentrasjonsleirene med den systematiske utryddelsen av Sigøynere, russere, motstandsfolk og jøder på den ene siden. Teppebombingen av tyske byer og atombombingen av japan på den andre.

Og det er bare de mest opplagte eksemplene.

Er det noen som tror - som virkelig tror - at de norske soldatenes tilstedeværelse i Afghanistan - er til beste for oss? Det er vel neppe det beste for den jevne Aghfaner heller.

Og soldatene kommer hjem enda mer føkka i hodene sine enn de var da de dro. Og slik går det, dette selvbedraget vårt. Denne anerkjennelsen av våpenbruk i frihetens navn.

Som man reder

2011-02-18T08:26:00.004+01:00

Jeg har tidligere forsvart de tapre sprettert-piratene som i sine With dromediller og GH 10- fartøyer tjener til livets opphold med å kapre skip i Adenbukta utenfor Somalia.

I flere nettaviser siterer man en Norsk skipsreder som tar til orde for henrettelse av sjørøverne. Tidligere har det vært et norsk skipsvaktfartøy i området for å beskytte skipsfarten

jeg tviler på om disse søkkrike utflaggede grådigpeisenes flåte(r) har krav på noen beskyttelse fra den norske stat.

Jeg synes at de burde sende forespørsler til marinen i de land de skatter til (les: Heller ikke skatter til) og høre om de har noe kystvakt å avse. For i Liberia, Panama, på Kypros og Cayman er det flusst med denslags har jeg hørt.

Ilovesigvartdagsland

2011-02-17T09:21:00.003+01:00

Rållserau har masse humor.
Påskeharen har dårlig teknisk innsikt og generelt lite tålmodighet når det gjelder å sette seg inn i tekniske finesser ved. Ja, foreksempel edb-maskiner og denslags nymotens ting.

Da jeg kjøpte min nåværende datamaskin for et par år siden - før rållsings mistet den ned ei trapp på jobb - knotet jeg meg til å lage et passord som var småsatanisk i kantene. Det fungerte helt fint fram til svigermor skulle disponere maskinen og Rållsings fikk panikk ved tanken på at hennes mor skulle skrive faenihelvetesatan for å logge seg på. Derfor opprettet Rållsings en ny konto.

Senere har hun også forandret passordet på MIN konto. Flere ganger. Og hun VET at det første passordet hun opprettet : Ilovebørudgjengen skapte mer enn litt irritasjon hos undertegnede. Hver gang jeg logget meg på. Ikke fant jeg ut av hvordan jeg skulle endre det heller. Uten at jeg prøvde så veldig hardt. Senere strammet hun til et hakk og endret det igjen. Ilovesigvartdagsland. Takk for den.

Eg ska trega deg igjen.

Sei inte nei (sei kanskje kanskje kanskje)

2011-02-13T18:26:00.008+01:00

Heime hjå Mor er det ein peis som ikkje har vore brukt sidan - tja? - er det ostete å seie sidan Aalesund brann?
Meir diplomatisk kan ein seie at han ikkje er i dagleg bruk. Me snakkar tiår. Kanskje meir enn eitt.

Eg var der inne hjå Mor med mine to små frå fredag og fram til i dag. Rållsings er på langhelg til Paris.

Det er først og fremst hyggjeleg å vere på tur med Ingrid og Endre. Dei er trevne - et godt - ler mykje - og søv 11-12 timar kvar natt.

På dagtid lyt dei aktiviseras, for særleg Endre har eit minstekrav til actionkubikkmeter pr døgn. Så på Laurdagen kledde eg på dei Ulldress, vinterdress, ullsokkar, sko, lue (hals og lue i ett - ein slags onepiece) og polvottar. Gonger to.
Og så slengde eg på meg ein hettegenser under jakken min. Og trødde oppi joggeskoa og så var vi klare til å utforska uteområda.

Det var inni helvetes kaldt og det blæs, men det var eit mjukt vinterlys som var formildande. Og ungane tykte det var heilt topp. For der var 'Della' (Border Collien Stella) som blir aldeles vill når nokon sparkar til ballen hennar. (eller det som er igjen av han etter at Dagobert køyrde over han med traktoren) 'Della' dansa rundt med høge og oppglødde bjeff og Endre sine auger var runde som klinkekuler av fryd. Og Inrgid gjekk fort lei av å humpe rundt på bakken og dette på kne heile tida, så ho sat på armen. Medan eg trilla vogna med den andre og junior stabba avgarde meir eller mindre for eiga maskin.

Onkel Dagobert og tante Ninja var òg der ute og Endre fekk sitja på fanget i traktoren - og Ingrid òg - men då Dagobert starta opp vart det for voldsamt for Ingrid, medan guten med klinkekulene fekk meirsmak. Og så var det å helsa på tante Ninja sine hestar før vi skulle trilla ein tur som ei slags avslutning. 'Della' var motviljug følgehund, men vi gjekk berre nokre hundre meter før vi snudde. Det var så satans kaldt på hendene.

Vel i hus igjen gauv ungane laus på innhaldet i kjøkkenskåpa med fornya energi og Ingrid brann seg på vedomnen til mor og det har vi snakka mykje om etterpå. Ei lita blemme på den litle fingeren.

Endre er høgt og lågt og dreg i dukar og klatrar på bord og stolar og snur bilete som heng på veggene og dess mindre lovleg aktiviteten hans er, dess meir morosamt er det. Difor prøver eg som regel først å ignorere eller likegyldig opplysa om at det 'ikkje er vits i' å til dømes dra all veden ut frå vedkorga.

Men den nesten men ikkje heilt ubrukte peisen er som ein fordømt magnet på Endre. Den er som det føkkings treet med eplene i eventyret om Adam og Eva. Hadde peisen verkeleg vore heilt ubrukt så hadde han ikkje vore full av sot og då hadde han nok ikkje vore så spennande heller. Og då junior hadde skitna ut strømpebukse, ullbody nummer to, og seg sjølv ettertrykkeleg var tålmodet til Påskeharen slutt og eg tok han liksom litt hardt kring akslene og sa N-E-I. ' Neinei!' svarte han og to minutt seinare sto han igjen med dei små tjukke fingrane inni peisen medan han sa 'nei!nei!nei!' og smilte. Og då ropte eg NEI, ENDRE! NEI! Kaffor ein del av nei er det du ikkje forstår? Og då vart Endre redd og byrja å gråte og då var det påkrevd med trøyst og kos og eg følte meg akkurat så mislukka i farsrollen som dykk kan ane.

Tenåringsfasen kan verte ei utfordring.

Rubelhore

2011-02-07T13:15:00.004+01:00

Siden jeg er svak for smiger - og til tross for at Jeg må gjøre alt i heimen - slik at jeg eglinten ikke har tid til å blogge.
Her er jeg igjen.

Sjokedarisei.

Jeg advarer om at denne gangen kommer det nesten til å handle om bare fotball. Så dere av mine 7 følgere og slengere og andre som leser og som ikke liker fotball - eller å lese om fotball - eller er så sterkt rammet som Rållså - som 'dør litt inni seg' når fotball er temaet - dere kan ta fri. Og bruke arbeidstiden deres til noe annet.

Kjære Fernando Torres.

Jeg trodde du var spesiell. Ikke bare fordi du var langt penere enn de fleste spillere som utfolder seg i det Engelske ligasystemer. For det er udiskutabelt.

Heller ikke 'bare' fordi du er en dritgod spiss som har bøttet inn mål for Liverpool i et imponerende tempo. Eller fordi du tilsynelatende er så streit og skikkelig i forhold til andre unge menn som er superstjerner på fotballhimmelen.

Jeg trodde du var spesiell fordi du likte Liverpool. Fordi du var fan av klubben og mentaliteten og historien. Jeg trodde deg da du sa at du aldri ville spille for noen annen klubb i England. Jeg trodde vi hadde noe.

Det har vært motgang. For både oss supportere og deg. I alle forhold er det motgang. Jeg har sett det på blikket ditt. På faktene dine at det var noe som var galt. På alle de gule kortene du har fått for kjeftbruk i det siste. Du har ikke vært helt fornøyd.

Men nå er jo ex-eigerne ute, nye er kommet inn. Hodgson er borte og klubbens største legende har overtatt roret. Og hva gjør du?

Du stikker som ei jævla pingle med halen mellom beina til Chelsea fc.

Da Liverpool kjempet dere ut av stilen i går og slo dere på din nye hjemmebane. Og du sprang rundt i den nye blå drakten din - da så jeg noe jeg ikke hadde sett før - jeg så frykt i øynene dine.

Og da tenkte jeg som så: Takke meg til Dirk Kuyt som er mindre pen, men jobber som en helt, som er tregere og mindre teknisk. Han er en større Anfieldhelt enn du noen gang har vært. Di jævla rubelhore.

Brumbrum.

Puls

2011-02-02T14:12:00.001+01:00

Blogging skulle være en aktivitet som bare skulle boble over og være en oppkomme av slagferdige meninger og provoserende innspill i samfunnsdebatten. Generelt og spesielt.

Men i det siste har jeg vandret i ørkenen. Jeg ser ting ennå. Jeg lever jo, men jeg har mistet evnen. Gnisten. Lysten til å formidle. Og da blir alt bare en sirkel og det som skulle gi meg overskudd blir bare enda en ting jeg får dårlig samvittighet for.

Jeg tenker mye på far. På at livet er skjørt. Og at døden er så ugjenkallelig. Jeg tenker mest på de gode tingene. Jeg er han nærmest når jeg steller dyrene hans. Selv om det er der fraværet av han er tydeligst også. Jeg ser ham for meg med høygaffelen i hendene. Brillene framme på nesetippen. Lua litt på snei og pannen er litt fuktig av svette. Javel, Østenfar kan han si. Stadig i bevegelse opp og ned fôrgangen. Og så kan han fortelle noen historier om væren hans som heter Norviken (tradisjon tro oppkalt etter sin forrige eier). Det var Norviken som rådet far til å spandere barnevogn på Rållså og meg.
Og slik ble det også. Snille far.

Jeg er veldig travel i hverdagen. Og de daglige rutinene spiser opp all den tiden jeg hadde før. Da jeg HADDE den tiden så brukte jeg den ikke til noe spes. Men det angrer jeg på nå. Jeg skulle gjerne hatt den. For nå higer jeg etter å gjøre kreative ting.

En påskeharemandag fortoner seg omtrent som dette:

Våkner i sekstiden av Ingrid. Pappa? Pappa? Pappa? Mamma? Pappa? ÆÆÆÆHH! Der står hun i sengen sin og vil opp. Jeg løfter henne ut. Prøver å hysje litt på henne slik at hun ikke skal vekke Endre. Endre sover på magen med hodet ned i puta. Jeg bærer henne inn på badet Tar av henne soveposen. Og så leier jeg henne fram til trappa. Bærer henne ned.
Hun får skru på lyset. Små ivrige fingre. 'Yss!' stråler hun. 'Lys,ja' sier jeg. Og så hilser vi på vinkekatten som står i vinduet. Vinkekatten som ikke vinker lenger etter at Endre skulle se om den kunne fly. Det kunne den selvfølgelig ikke.

Så er det litt bleieskift og morgenstell og ei flaske melk som hun drikker bakeoverlent mot brystkassen min mens jeg snuser inn i håret hennes. Mamma? Mamma? Mamma?

Ja mamma sover sier jeg. Etter en stund våkner den førstefødte også. Litt surere enn søsteren, men det blåser fort over når han får melkeflasken mellom de runde hendene sine.

Og så har jeg ikke tid til å skrive mer om Mandagen i denne omgang. Klokka er kanskje helv ni om morgenen.

Men nå er det Onsdag og klokka er ti over to. Og jeg skal på det idiotiske fagbrevkurset i kveld. Men helt død er jeg ikke. Bare nede på en ekstremt lav hvilepuls.

Gamle venners lag.

2010-12-21T20:19:00.003+01:00

Man bare vet at det er på tide å skrive en blogpost når (jeg har håskeparen som startside) - ungene på 15 måneder sier 'heeei!' til det skumle bildet av Adolf Hitler hver gang jeg skal kjøpe meg litt fritid med nett-tv. Dette er pappas venn. Hva blir det neste? Sir Alex 'Oh, what a red nose I've got' Ferguson?

Treffprosenten later til å ha gått radikalt opp også. Kanskje ekle små kvisete nazi-spirer har vært innom her. Æsj. Eller Rex-fans. Nesten like skummelt.

Endre har nesten førti i feber. Eller hadde. Jeg ga ham en febernedsettende og nå sover han slik han gjorde da han var baby. På ryggen med armene ut og opp. Jeg kunne skrevet mye om hvordan det føles.

Jeg håper bare at det ikke er lungebetennelse.

Jeg merker meg at Norske skilegender slakter Spretten Norstugu Junior (igjen) fordi han blir sur når han ikke vinner. Gud fader vet hva de der gamle måsabjønnene av noen legender er laget av . Langrenn er verdens kjedeligste sport.

Hadde det ikke vært for Spretten så hadde ingen gidda å se på.

Jeg synes at Spjælie - og andre nittitallslegender burde holde godt kjeft - Er det god sportsånd å gå baklengs over målstreken? Og hva med å sitte i et jævla høydehus for å få flere - nja nå skal ikke jeg briefe med treningsinnsikt altså (for det KAN jeg ikke) - men ihvertfall var det noe med oksygenopptak og røde blodlegemer - som ga samme effekt som bloddoping.

La Spretten være i fred, sløkkaser.

Ps: Setter ikke inn bilde av frykt for at ungene skal begynne å like langrenn.

Østerikske kjendiser

2010-12-17T21:27:00.006+01:00

Adolf Hitler

Politihunden Rex

Tyske kjendiser

2010-12-17T11:47:00.012+01:00

Adolf Hitler

Isbjørnen Knut

Den synske blekkspruten Paul

Den skjeløyde pungrotta Helen

Kjempenes fall

2010-12-15T17:56:00.005+01:00

I mitt tidligere liv - før jeg ble tvillingpappa - ble en stor del av fritiden min brukt på å spille fotballspillet FIFA på playstationen min.

Hver sommer kom en ny utgave og da var det høytid i Pillevåg og jeg ga meg aldri før Liverpool var uslåelige i alle faser av spillet. Fifa 04 var det første jeg kjøpte. Og så var jeg hekta. I perioder hadde jeg vannblemmer på fingrene. Jeg deltok på fifa-kvelder med likesinnede. Vi spilte mot hverandre og drakk øl og brennevin til langt på natt.

Hvorfor leste jeg ikke bøker heller? Gikk på kino? Hvorfor lekte jeg ikke mer med vennene mine?

Fuglene vet.

Hver utgave er litt forandret fra den forrige. Hvert spill har sin egen rytme selv om mye ligner også. Det er evolusjon. Grafikken blir bedre, flerspillerdelen blir bedre, alt virker mer naturlig. Alt blir egentlig bedre bortsett fra meg. Som blir dårligere og dårligerere. Den siste utgaven jeg var noe tess i var fifa 09. Fifa 10 fikk jeg aldri tid til, og det har jeg så langt ikke fått til 11 heller.

Men plutselig blir Onsdagen dagen for fagbrev og overnatting hos Lars Magnus og jeg kjøpte fifa 11 i presang til LM og siden har vi egentlig hatt det gående noen Onsdager og jeg merker til min forskrekkelse at jeg suger. Jeg er helt elendig. vet ikke hvilken knapp jeg skifter spiller med engang, og etter timevis med spilling har jeg fortsattt til gode å sette en straffe. Alle de hundrevis og tusenvis av timene jeg har tilbrakt sammen med playstationen min har vært fånyttes.

Heldigvis er Lars Magnus like dårlig. Men jeg burde strengt tatt ha smadret ham.

Hvorvidt det er en trøst at jeg slo Einsteins sønn 1-0 kan diskuteres. Jeg måtte bite meg i tunga for ikke å juble når jeg omsider klarte å fomle ballen i mål. Men jeg prøvde å trøste lille Heine etter tapet. Faren hans liker heller ikke å tape.

Men Heine er bare fem år.

popstar

2010-12-08T07:10:00.006+01:00

Da første 'Idol' rullet over skjermen for 5-6 år siden var det med brask og bram og bravur og alle var på fornavn med finalistene og både publikum og deltakere var overbevist om at dette var sværtsværtsvært. Seertallene føyk i været og deltakerne skulle bli popstjerner. Den og den fikk det klamme 'Idol' klebet til sitt navn - for alltid besudlet av sms-stemmer og kleine vurderinger av et 'ekspertpanel' som kunne kunsten med å bryte ned og bygge opp igjen.

Han som vant var med i verdensidol og fikk ei ambisiøs og oversminket runkesynge-dame fra amerika til å grine på direkten fordi verdensidoljuryen syntes han var flinkere til å synge enn henne. Da koste vi oss hjemme i de tusen og bar nisseluene våre med stolthet og vi tenkte på OL i 94 og GranPri i 86 og frigjøringsdagene i mai i 1945. Og de som likte langrenn tenkte på da Oddvar Brå brakk staven i 1982.

Selve konseptet bak idol er genialt som forretningsidè: Lov überambisiøse ungdommer platekontrakt - la dem konkurrere for åpent kamera(de uten talent også - SÆRLIG dem uten talent) - slakt dem eller ikke slakt dem - kommenter hvordan de ser ut - hvordan de høres ut - og få det norske folk og alle de 'seriøse' presseorganene som finnes til å tro at dette er viktig. Dette er fremtidens artister.

Jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke har ledd av de innledende rundene. Det er mye mangel på selvinnsikt ute og går.

Nåvel. Etter alle tårene og alle sms-stemmene og ekspertkommentarene og innledende og utladede runder står det en purung liten sullemikkel med armene hevet og dynket i konfetti tilbake som vinner.

Noen skriver en låt til ham (eller henne) med et skamløst fengende refreng. Det blir en singel som fjortisene betaler hundre millioner for å laste ned på ipoden sin. Noen skriver en hel plate som blir spilt inn på en uke og den blir forskriftsmessig slaktet i mediene fordi den mangler særpreg, sjel og originalitet. Det er et produkt. Glatt og ekkelt som en sleip liten fisk.

Idolet reiser på turnè. Og så går det tre måneder og ingen husker hva vedkommende heter lenger.

På skjermen begynner nye idol-lignende talentkonkurranser. Norske talenter, X-faktor og mer av samme smørja og nye køer hoper seg opp for å gjøre auditioner og jeg lurer på om det finnes en eneste tenåring som tror han(eller hun) kan synge en ren note som ikke har blitt vurdert av Jon Friedrich Karlstein og 'ekspertpanelet' hans.

Hurra for popbransjen.

Pusling

2010-11-30T20:47:00.000+01:00

Da far var liten gutt ble han bundet i en sele med tau til en busk i hagen. På denne måten løste farmor og farfar problemet med å ha ham stabbende rundt beina og være en fare for seg selv eller sine omgivelser.

På 40-50 tallet var barn mest i veien. Fram til de kunne begynne å gjøre nytte for seg i 7-8 årsalderen.

Dette sier jeg mest for å trøste meg selv.

Det er ikke timer nok i døgnet til å få meg til å føle meg som mer enn en middels bra pappa. Jeg elsker barna mine. Jeg har valgt å gå ned i stilling for å kunne være hjemme med dem. For å lære å kjenne dem før institusjonene overtar dem og jeg bare får se dem et par timer om dagen. Muligens med unntak av i helgene. Og da må jeg kanskje slite gameboyen ut av hendene på dem for å få oppmerksomheten deres.

Jeg har nok allerede byttet flere bleier enn far rakk å gjøre i sitt 63 år korte liv. Jeg vet hva som gjør dem glad. Og hvordan jeg kan trøste dem når de er lei seg. Jeg vet hvordan de ligger i sengene sine etter at vi har lagt dem. Endre feil vei. Oppå dyna. Ingrid på siden. Som om hun sovnet i det jeg forlot rommet. Pusten hennes går helt stille.
Jeg pleier å sitte på gulvet med dem og bygge med klosser. Putte plastfigurer oppi bøtta. Det var den runde klossen. Hvor tror du den runde klossen passer? I det stjerneformede hullet? Jaja.
Jeg tror ikke at noe medlemskap i mensa er nært forestående. Hverken for meg eller dem. Men mensa er kanskje verdens dummeste og mest selvhøytidelige klubb, så det plager meg ikke.

De er koselige og glade barn og jeg er helt sikker på at den kjærligheten Rållså og jeg føler for våre små er gjensidig. Men dagene er korte og fylt med rutiner som gjør dem nesten like. Man får såvidt tid til å holde det noenlunde rent og ryddig. Vaske klær. Støvsuge. Bare å kle av og på dem er et halvtimesprosjekt nå på vinteren.
Jeg har brukt TIMER på å lete etter Ingrids tøfler.

Sånn går tiden.

Videre

2010-11-26T11:39:00.002+01:00

Det har allerede gått en måned siden vi mistet far. Livet går sin skjeve gang for oss som er igjen.

Våre to små grøtdrevne snakker litt, skriker litt og ler mye. Tuller rundt på gulvet, gjemmer seg i krokene, soper med seg klær og ting de finner på bord og benker. Kaster ting i gulvet og roper BÆNG! De er i det hele tatt veldig trevne - som vi pleier å si på krøkkje - på bokmål kan det oversettes med å være i godt slag.

Selv er jeg litt opp og ned. Når jeg passer de små er det såpass travelt at det ikke er plass til så mye annet. Jeg har tatt av 15 kilo siden jeg ble pappa. Det sier vel det meste. Så lite har jeg ikke veid siden en gang på midten av åttitallet. Bror min er 115. Så fikk jeg sagt det også. Men han har jo ikke unger.

Jeg har etter mye om&men meldt meg på et fagbrevkurs. Og det at det skulle bli logistikkfaget som skulle lokke meg tilbake til skolebenken igjen er vel noe av en sensasjon. Det er èn kveld i uka fram til sommeren, så det er jo overkommelig. Det er mange hyggelige folk som deltar på kurset. Men ingenting av dette overskygger det faktum at det er et løkfag.

Sist Lørdag var jeg på den årlige bassefesten hos Ralf. Det var en fin gjeng. Mange bra folk som jeg ikke ser så ofte som jeg skulle ønske. Og fiskesuppen var veldig god. Jeg var innom hos Lars Magnus også - hvor det ble avholdt juleøl-smaking - og så reiste jeg hjem med elleveferja.

jeg lurer på om Jaggis ligger våken om nettene og angrer på at utdelingen av fjorårets fredspris gikk til Fitzgerald 'Oh, what a great change I'll make' Mobama. Det burde han gjøre, den sullemikkelen.

Rållså og jeg har solgt leiligheten og slettet gjelda. Ute er det kaldt. Og noen steder inne også.

Kjære Far.

2010-11-17T11:18:00.000+01:00

Jeg har ikke skrevet direkte til deg på over tjue år, og da var det for å be deg om
en tjeneste for å fikse noen permisjonsgreier da jeg var i militæret. Du svarte og fikset som den selvfølgeligste ting.

Jeg vet ikke om det går an å blogge til deg - om deg - for deg nå - uten at det blir sosialpornografisk. Men jeg kan aldri blogge mer hvis jeg ikke skriver om dette. det er for svært. Det ligger som et digert fjell midt i stien jeg går på.

Jeg kunne ikke fatte det da Rållså fortalte meg at du var død.

Det var som en vegg falt ut i meg. Du skulle ikke reise fra oss ennå. Du var bare 63 år. Du var så vital og levende. Det er faen ikke rettferdig.

Da jeg var liten var jeg redd deg. Du var ganske autoritær da. Alle ettermiddagene du satt og voktet meg for å få meg til å spise opp fisken som var lagt på tallerkenen min. Jeg som satt og brakk meg av fiskelukta. Mor som ba om at jeg måtte få slippe.

Du hatet juks og løgn og fanteri og sniking og luring og uærlighet. Og som barn og ungdom var jeg ganske snikete. Unnvikende. Feig. Jeg er vel ikke helt fri ennå.

Du hadde slik en voldsom kraft i deg. En kraft jeg ikke har sett i noe annet menneske. Du sparte deg aldri.

Uka fra du døde og frem til begravelsen var et vakum. Det var så mange tanker som surret i hodene våre. Mest av alt var det dette ubegripelige, bunnløse savnet. Det er der ennå.

I tillegg lurte vi på hva i all verden vi skulle gjøre med gården. Alle sauene. Da jeg la hodet på puta hjemme på Sørpeland hørte jeg breking og sauebjeller. Tanken på å måtte jage dyrene dine på slaktebilen var tung. Livsverket ditt.

Da jeg snakket med deg dagen før du døde sa du at I VINTER SKA EG HA 150 SAUER. Du var i strålende humør da. Du hadde gravemaskin på gården. DET E ALTSÅ EIN NYDELSE Å SJÅ AN SNU KVAR SKOFFA. Det kalles visst arbeidsglede og nydyrking var det kjekkeste du visste.

De fant deg i traktoren. Ved siden av veien. Med sauer i tilhengeren. Motoren i gang. Stella var med deg på den siste turen din. Trofast til det siste. Jeg innbiller meg at du ville foretrukket å reise på den måten. Men ikke nå. Ikke på lenge ennå.

Dagobert og Ninni vil overta gården. Jeg skulle ønske du kunne oppleve det. At du hørte dem si ordene. Da ville du blitt glad, far. Jeg vet du tenkte mye på det med gården. Om hvordan framtida ville bli. De er gode folk. Det blir nok bra. Mor pustet lettere etter at de fortalte det. Alle syntes at det var godt nytt. Alle vi søsknene og naboene. Alle som var glad i deg. Vi savner deg sånn.

Masse folk har sendt blomster og vært innom i huset deres. Folk har stått i kø for å hjelpe oss. Vi har opplevd det som nært og ekte. Telefonen har gått varm av tekstmeldinger og oppringninger.
Du var jo en sånn selv. Som var der for andre når de ble syke eller sleit med noe. Ringte og gikk på besøk til gamle onkler og tanter. Du gjorde det som om det skulle være en selvfølge.

Dagobert og jeg kjørte eskorte for deg bak bårebilen fra sykehuset. Jeg signerte for ringen og klokka di. Det veide så tungt i hånda mi.
Det stokk i meg da vi så kista di for første gang. Den var trehvit. Uten gullbeslag og plysj og ornamenter. Snobbefri. Du var aldri noen snobb.

Da vi kom fram til kapellet ventet familien der. Og vi fikk se deg oppi kista. Du hadde dressen på. Dressen med Lions-nåla. Det blei en del grining. Du var så kald på hendene og i ansiktet da jeg klemte deg. Det var tungt for oss. Men jeg følte meg litt bedre etterpå. Det var som om noe av din styrke hadde smittet over på meg. Som om du forventet at 'dette burde vi da fikse'.

Jeg så at du hadde reist. Du var ikke der lenger. Bare skallet ditt. Jeg hjalp til med å skru på lokket.

Vi grudde oss veldig til begravelsen. Visste at det kom mye folk for du engasjerte deg høyt og lavt hele livet.

Kirka var vakkert pyntet i sterke fager. I rødt og gult og oransje. Blomstene og sangene skulle speile deg. Den fargerike personligheten din. Jeg sang for full hals. Det var godt å synge selv om gråten snurpet stemmebåndene og gjorde noen av tonene skjeve.

Det var meldt så dårlig vær. Da vi bar kista di ut av kirka til outroen av 'jeg er en seiler på livets hav' og kirkedørene åpnet seg slo en voldsom byge imot oss. Jeg klarte ikke å løfte blikket da vi gikk igjennom kirka. Jeg så ingen mennesker utenom mor og søsknene mine. Men jeg følte dem som en stor og varm vegg av sympati og medfølelse.

Det er ikke så ofte det er begravelser på den vesle gravplassen over huset på Radøy. Vi kjørte den drøye mila bak bårebilen og da jeg så i speilet så jeg en kjempelang kolonne av biler som fulgte bak oss. Og en buss. Været ble litt bedre og 'finsk fjernsynsteater-faktoren' ble mindre enn vi hadde fryktet. Kista di som ble senket ned i jorda. Et hav av folk. Snufsing og spredt gråt. Det var jeg som skulle takke de fremmøtte på vegne av familien. Stemmen min ble tynn da.

Da jeg løftet blikket så jeg Runar, Arnstein, Einstein og Candy. De var der for meg. Det var dypt rørende og uventet. Jeg klemte dem hardt etter tur. På vei til minnestunden så jeg den brede ryggen til Reinert også. Senere fikk jeg vite at det var enda flere av 'mine' folk som var der.

I minnestunden sto vi fem søsknene sammen og talte til deg - om deg - for deg. Det var mindre krasst enn i sekstiårsdagen din for drøyt tre år siden. Det var bare fint. Det var mye fint å si.

Og de som fulgte på lista var også fulle av lovord om hvilken helstøpt, ærlig og kraftfull venn de hadde mistet. Vi delte deg med mange og de kjenner tomrommet de også.

Jeg kunne visst ha skrevet en bok om deg og meg. Og om forholdet oss imellom. Men det får bli en annen gang. Ingrid og Endre får aldri bli kjent med deg og det er forferdelig synd. Og jeg må prøve å tette igjen den veggen som mangler med noe provisorisk.

Og gå videre.

Stein

2010-10-22T10:08:00.003+02:00

I går kveld/i natt var Lars Magnus og Lingling og Pål Øystein og jeg på Mattislaug hos Suli.

Det var som alltid helt superdupert. Selv om det ble litt mye av både det ene og det andre og kanskje særlig det andre, men i dag er vi på jobb igjen og rimelig trevne også.

På veien ut døra da vi skulle forlate Lars Magnus' residens fortalte jeg en gammel anekdote til Ragne - LM's frue.

Jeg har nok dratt den her før - det var om den gangen Sulis bror kastet en stein i hodet på Valslangen (etter en bøtte med erting) på trehundre meters avstand.

Overfor Ragne brukte jeg uttrykket 'god til å kaste stein' og det forstod hun slett ikke.

'GOD TIL Å KASTE STEIN? GÅR DET AN?'

Og ja, det gjør det. Som guttunger kastet vi stein på alt - hele tiden - vi siktet på flasker, på trestammer, autovern, i sjøen, glassruter(off the record), fugler (enda offere the record) og så videre. En gang kastet jeg stein etter Gamle Dvergbøyen også, selv om han har glemt det. Den eneste gangen vi ikke kastet stein var hvis det var snø - og da kastet vi snøball i stedet. Vel, noen ganger kastet vi inntørket sauebæsj på naboungene også. Eller mest jeg, egentlig.

Jeg tror ikke jeg noen gang har sett en småjente som kaster stein. Men jeg var ganske god til det. Men jeg hadde aldri kunnet treffe Valslangen i hodet på 3500 meters avstand.

Gutten i bekken

2010-10-20T07:50:00.006+02:00

Mange dager er nesten helt like og kommer i en strøm og blander seg sammen. Mange dager kan ikke skilles fra hverandre i annet enn nyanser. Særlig når man er så gammel som det jeg er, eller ihvertfall kjenner meg noen ganger.

Jeg var hjemme på krøkkje i sist uke. Det er fint der ute når høsten står på sitt mest glorete. Heter det høyhøst, forresten? Slik som det heter høysommer?

Stillheten er påtagelig og hyttebyasene har dratt for gardinene i hyttene sine og frest hjem i de store blanke BMW'ene sine. Og er lannasene riktig heldige så ser de ikke snurten av dem før påske.

Det som er enda mer merkverdig enn stillheten er kveldsmørket. På krøkkje er det eitrandes, kølandes mørkt nå i Oktober og da jeg var ute på plenen en kveld (enkelte kvelder går jeg ut for å nyte en sigarett for å få bekreftet at jeg ikke er avhengig av tobakk) da tenkte jeg at jeg hadde glemt hvor mørkt og stille det er der inne. Noen ganger ser man billys som liksom søker seg innover i skogen eller det øvrige landskapet. På vei til eller fra.

Da kom det andre ting jeg hadde glemt også. At jeg for noe som kjennes som tusen år siden fanget ørret med ruse i bekken som het paddebekkjen men som min driftige far har lagt i rør nå.

Jeg var tilknyttet noe som het settefiskelaget som drev og fanget ørret i overbefiskede vann og satte dem ut i fjellvann hvor det ikke bodde så mange fisk.

Jeg likte det. Jeg hadde en turkis ruse i plastikk-innsatt revenetting med en bred åpning fremst-som gradvis ble smalere slik at fisken ikke kunne komme seg ut igjen.

Denne plasserte jeg i bekken med åpningen nedover og så bygde jeg rundt den med steiner slik at rusa var den eneste veien fisken kunne svømme for å komme seg oppover for å hekke.

jeg var vel kanskje tolvtretten år da jeg begynte i den gesjeften og allerede i August pleide jeg å sette ut redskapen for å fange hver eneste liten ørret som vurderte en svømmetur oppover. Jeg fikk betalt mellom åtti øre og en drøy krone for hver fisk. De minste fikk jeg mest for - for de hadde størst sjans til å omstille seg og overleve i fjellet.

Jeg sjekket daglig. Hjem rett etter skolen og ned i bekken. I September begynte det å komme litt fisk. To-tre om dagen, kanskje. Det var fantastisk spennende. Sorte fiskekropper i kontrast til den turkise nettingen. Jeg tømte dem over i en oppsamlingsruse som jeg hadde plassert lenger oppe i bekken (slik at de ikke kunne sladre til sine medfisker på vei oppover). Slik kunne det gå i noen uker. 2-3 fisker om dagen, men så plutselig ville det komme masse regn og bekken ville gå stri og på èn natt kom det oppimot hundre fisker.

Det var helt absurd. Det var som om de kollektivt hadde bestemt seg for at i natt skjer det! Og fiskerusa mi var fylt til randen og hjertet banket hardt og fort. Og når jeg dro rusa på land var det såvidt jeg klarte å løfte den og de sprellet som besatt og luktet sterkt i den kalde høstlufta den korte stunda det tok å få tømt dem over i samleburet.

De neste nettene ville det bare komme noen få ørreter igjen. Og så ville det være helt slutt. Og jeg ringte til en mann som het Austivåg eller noe som hentet fisken min og tømte dem over i en tank på en biltilhenger og kjørte avgårde med dem.

Og det ville være et år til neste gang.

Men en gang fikk jeg en ål på sommeren og ble livredd.

En herre med bart

2010-10-08T20:51:00.004+02:00

Tradisjon tro dro Lars Magnus og jeg til Trondheim på Trønderdegos-besøk med hver vår bart. Jeg er ikke helt sikker på hva bartemoten sier om dagen - dere vet - what's hot and what's not - men alle vi tre - Mattisfanatiske wannabe-trøndere satset på 'konemishandlervarianten'. Etter modell fra Motorhead-Lemmy - eller noe annet blodtøft fra syttitallet.

Jada. Det er rart hva en kan venne seg til. Degosen`s trøndervenner kåret min bart til den sløyeste på Fredagen. Jeg var høythøyt oppe og de andre to var tilsvarende skuffa. Da Trønderdegosen`s søskenbarn - så og si hans eget kjøtt og blod - gjorde det samme på Lørdagen (eller Lordagen som vi sier på Hjelleland) - og 'The double' var et faktum, da var jeg knapt til å snakke til.

På Mattisfronten gikk det ikke fullt så bra. To ganger FitteMattis og oppvask til straff var en skuffelse. Særlig med tanke på mine femten års erfaring på området.

Da vi kom hjem ble jeg på det sterkeste oppfordret av min gode - og definitivt penere halvdel (særlig nå) - om å barbere bort stasbarten. Ingenting hun har sagt eller gjort så langt har kunnet overtale meg til å gjøre akkurat det.

Jeg får en del rare blikk. Det gjør jeg. Det er ikke fullt så ille som da jeg lånte Perufuck-jakken til Arnstein for et par år siden. Men det ligner.

Jeg driter i det.

Det er ikke det at jeg ikke tenker på hvordan jeg tar meg ut. På Fredag Pøsregnet det. Da trødde jeg ombord på båten iført Ullfrakk og adidas-sko. Over hodet bar jeg en gjennomsiktig paraply med røde prikker. Over det rufsete hodet med hestehalen og konemishandlerbarten. Under armen bar jeg Dostojevskis 'Forbrytelse og straff'.

Hva kan jeg si? Jeg er en sammensatt person.

Idiotsport

2010-09-30T10:08:00.002+02:00

I dag ble jeg nesten syklet ned av en løk i selvlysende kondomdress.

Det bare bekrefter mine fordommer: idiotsport.

The Stig 1&2

2010-09-29T09:45:00.003+02:00

På Lørdag var det fest på Lokalet og tjo og hei og alle hjerter gledet seg. Det var en fin konsert og en fin fest med gamle og nye venner.

Bak scenen dukket det opp mennesker vi hadde spilt med og reist med samt annet kjentfolk etter showet.

Jeg hilste hjertelig på èn som plutselig sto foran meg:

HEI, STIG! JÆVLIG KULT Å SJÅ DEG! LENGE SIDEN, FORRESTEN! HAR DU KLYPPT DEG?

'STIG': ...... (Smiler bare, rister hånden jeg holder utstrakt og tusler videre).

Jeg snur megt rundt - og der står forsyne meg Stig - og skaden har allerede skjedd, og det er da det går opp for meg at han jeg kalte Stig først het Anders og spilte synth, mens Stig spilte trommer. Og selv om det var ti år siden vi var på tur sammen så var det ganske pinlig.

Den andre Stigen håndhilste jeg bare på. Han kunne jo hete hva som helst.

Volvo Lastvagnar

2010-09-24T09:43:00.004+02:00

Denne boka fikk jeg til jul av Farmor men jeg vet ikke helt om det var hun som hadde kjøpt den, eller om det var mor - som mer eller mindre tilfeldig - hadde plukket den ned fra en hylle i en bokhandel en plass og tenkt at dette kanskje kunne vær noe for påskeharen.

Jeg var aldri helt med på den naivismebølgen som skyllet over landet på...var det på nittitallet mon? Nåja, eller når det nå var.

Jeg kjente jo litt til Loe, detektor, naiv,super , tatt av kvinnen blabla.
Så når jeg først fikk den i hånda var det med et skuldertrekk. Og kanskje en liten geip også.

Jeg er en arrogant faen når det kommer til litteratur. Forfattere er drit inntil det motsatte er bevist og bevisbyrden ligger på dem. Musikk også. Mye samme greia.

Begynte å bla litt. Jeg lo høyt allerede etter et par sider og leste ut hele stasen på en formiddag på jobb.

Denne boka er en oppfølger til 'Doppler'. Mannen og elgen hans - og sønnen hans - har lagt på vandring til Sverige.
Her møter de en eldre dame som jeg ikke husker hva heter. Kanskje Sigrid. Eller kanskje ennå heller noe annet. Nåh. Denne eldre damen er dømt for undulatskjending og derfor får hun ikke lov til å ha undulater. Det eneste hun vil er å ha en undulat. Så hun stiller seg utenfor dyrebutikken hver dag og venter på at innehaveren skal bli syk slik at hun kan kjøpe fugl av noen som ikke kjenner til rullebladet hennes.
Men innehaveren er en seig jævel, så Sigrid blir hengende utenfor butikken i dager og uker og måneder. I denne gata er det flere som henger. Sigrid stifter betjentskap med en som dealer pot. Sigrid blir potrøyker for helsens skyld.

Boka er en pageturner og riktig fornøyelig lesing.

Ps: Han klamme lille fyren fra Fredrikstad eller Moss eller hvor han nå kommer fra - han som er inngiftet i kongehuset - kalte Loe for et 'furubord'. Dette vil jeg på det alleraller sterkeste bestride.

Blodmeridianen

2010-09-23T09:56:00.005+02:00

Det ble veldig mye barndom og tante Gertrude og minni mus her. Jeg er inne i en lesefase og det kunne kanskje vær en tanke å anmelde en av mine ferskere leseropplevelser. Mens jeg fortsatt har et visst minne om hva den handler om.

Cormac Mc Carthy er en forfatter som er veldig i vinden om dagen. Han var forholdsvis ukjent i Norge frem til to av bøkene hans ble filmatisert. 'Ikke et land for gamle menn' og 'Veien'. Førstnevnet er regissert av de legendariske Cohen-brødrene og rasket med seg en drøss med Oscar-statuetter for et par år siden. Jeg hadde forresten en slektning som het Oskar - men det er en annen historie. Kjente han aldri.

Nåvel. Bøkene til Mc Carthy har det til felles at de er ultravoldelige og beksvarte' og Blodmeridianen fra 1987 er ikke noe unntak.
Jeg fikk boka til 40årsdagen min av flanellskjortemannen, men er usikker på om 40 år er høy nok alder for å tåle innholdet.

Den handler om en gutt som slår seg sammen med en bande skalpejegere på grensen mellom juesei og mexico på midten av 1800-tallet.

Her drepes og lemlestes og voldtas og drikkes og flås og spys og skalperes det i et vanvittig tempo. Smerten, døden og forråtnelsen er alltid på lur.

Særlig karakteren til 'Dommer' Holden er skremmende: 'fuglene fornærmer meg med sin frihet' sier han et sted i boka.
Han er en kunnskapsrik og belest mann. Han beskrives som diger, naken og hårløs.

Boka er ytterst velskrevet. Et dommedagsritt. Det sies at forfatteren har basert både Holden og flere av karakterene på virkelige personer.

Mc Carthy overgår selv Bjørneboe i sin utforsking av menneskets mørke sider. Dette er nesten en 'Fluenes herre' med et voksent persongalleri.

Knapt nok noen gladbok, men veldig lesbar.

Donald Duck & co.

2010-09-17T07:43:00.005+02:00

Mitt første egentlige litterære bekjentskap var den crazy gjengen i Donald Duck &co.
Jeg er usikker på om det kan kalles litteratur, forresten. Eller om 'lesestoff' er mer passende.

Mor abonnerte på tre blader - Norsk Ukeblad, Hjemmet og Donald. I hvor mange år er jeg ikke helt sikker på. I alle de år kan man nesten si. De første bladene kostet 3,50 og ble tilkjørt fra den lokale landhandelen hver Tirsdag sammen med andre varer. De var rullet sammen og holdt på plass av en strikk og de luktet ulikt alt annet.

Jeg var stor fan av DD. Inni bladet var det ofte klisteremerker som det sto SKYGG UNNA! eller HOPP I HAVET! på eller juksetatoveringer eller hus i papp som man kunne lage en julelandsby av. Hvis man bare klippet litt her og limte litt der. Og brettet. Dessuten var det kryssord og rebus med alskens flotte premier.

Siden jeg hadde søsken (og har) ble det som regel krangling om ekstrastæsjet i bladene. Særlig klistremerkene var det rift om. Hvem som skulle få lese først var også kilde til strid. Og hvorfor vedkommende gjors på å lese så seint.

Donald er en raring, dere. Og jeg likte best de historiene hvor han var hovedperson. Mikke Mus og Langbein likte jeg ikke så godt, bortsett fra når spøkelseskladden eller Svarte-Petter (og kumpanen hans som het 'Skaftetryne') eller Mikro Midas var med.

Det hender fortsatt at jeg blar i de gamle bladene når jeg er hjemme - de fleste er herpet - etter hardhendt behandling fra Frekkesen og lillebror - men de er ennå lesbare.

God bok.