And THEN some

Påskeharen zapper julen ut

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Wed, 06 Jan 2010 10:23:00 +0000

Rett over nyttår bivånet Rållsis og jeg en dokumentar på svensk tv om det geniale humorkollektivet Monty Python.

Den inneholdt masse snadder - intervjuer med de enkelte medlemmene - klipp fra deres mange bragder og så videre.

Høydepunktet for min del var da de snakket om finansieringen av Life of Brian. De slet med å få samlet sammen nok penger til innspillingen, men ved en tilfeldighet hadde George Harrison fått lese manuskriptet.

'Den filmen skulle jeg like å se' sa han og pantsatte huset sitt slik at den kunne realiseres.

Det er også utdrag fra en fantastisk blasfemi-debatt med et par biskoper på den ene siden - og Python-parhestene Cleese/Palin på den andre.

Samt den legendariske talen John Cleese holdt i Graham Chapmans begravelse.

http://www.youtube.com/watch?v=fsHk9WC7fnQ

Shortcuts

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Mon, 04 Jan 2010 07:59:00 +0000

En kollega av meg som tilfeldigvis også er tvillingpappa sa en gang at etter en ferie 'er det godt å komma på jobb og kvila'.

Jeg har vel ikke egentlig forstått hva han mente før nå.

Godt nyttår til dere alle.

Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle innlede bloggåret 2010 - om jeg skulle gjøre det til en slags nyttårstale og sparke til høyre og venstre(mest til høyre),men så er det det der med å gjenta seg selv for mye.
Selve nyttårsfeiringen hos Leah og Guinessmannen var kjempekoselig og jeg har vel ikke vært så lite beruset i inngangen til et nytt år siden første halvdel av åttitallet.

Mine tanker går til Valslangen som er turoperatør for et reisefølge bestående av Åsbjønn, Runo og Neon foruten han selv. Turen går til Thailand. Det er mye potensiell dynamitt i den forsamlingen og jeg håper de sjekker inn her innimellom og lar oss få vite hvordan det går. Den filmen skulle jeg gjerne ha sett.

Ellers humper det og går. Bloggåret 2009 har vært både det verste og beste så langt i historien. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha vært flinkere til å oppdatere. Men jeg er godt fornøyd med de fleste postene. Særlig de som handler om min kronglete vei til farskapet.

Bygdatrønderen har gitt flanellskjortemannen og meg strekk fordi vi ikke har vært sosiale etter at vi fikk barn på hvert vårt hold og det kan nok hende. Men vi er bare mennesker vi også.

Det rareste året

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Wed, 23 Dec 2009 08:06:00 +0000

Hver morgen før jeg går på jobb går jeg inn til Ingrid og Endre og snakker litt med dem. De ligger under hver sin sengehimmel og smiler fantastiske smil og spreller med armene og beina og lager babylyder og det er såvidt jeg klarer å rive meg løs fra dem.

For akkurat ett år siden var Rållså og jeg på ultralyd for første gang.

Det var da gynekolog Bjerg med tørr stemme sa at :'dere skal ha to barn' som om det var det naturligste i verden men det var det vel egentlig ikke. Og jeg ble så satt ut at jeg mistet talens makt i noe som føltes som flere dager og jeg begynte umiddelbart å bekymre meg for hvordan ialle dager dette skulle gå.

Vi skulle ha dratt og ordnet noe, men vi måtte dra hjem og sette oss ned og universet var helt forandret og det var som om vi var slynget med voldsom kraft ut i noe ukjent noe. Jeg prøvde å forestille meg men jeg klarte ikke.

Vi gledet oss til å fortelle foreldrene våre. Men jeg grudde meg til å informere Arnstein. To babyer kan ikke kombineres med rockeliv og jeg tenkte at jeg hadde stått skulder ved skulder med Arnstein helt siden jeg ble involvert og det hadde vært oppturer og nedturer og endringer i besetningen hele tiden. Og jeg kunne ikke annet enn å føle at jeg sviktet.

Hvis jeg skal snu meg og se tilbake på totusenogni så må jeg si at det har vært det rareste, raskeste og mest vidunderlige året i mitt halvlange liv.

At de små klumpene på drøye fire måneder allerede har gitt oss så mange gleder er utrolig. Det er som om hjertet sprenges i brystet.

Og det blir kjekkere for hver dag som går. Selv om hver enkelt føles som om den bare er en time lang.

Før var det morsomt med snø

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Fri, 18 Dec 2009 11:40:00 +0000

Men det er en hel stund siden. Snøen besitter en hel mengde unike kvaliteter. Den er nesten alltid hvit og alltid kald og noen ganger våt. Man kan gli og skli og renna, men når den er kram kan man lage snøballer som man kan kaste i nakken på folk.

Snøvasking er den eldste formen for flørt. På barne-og ungdomsskolen sjarmerte jeg en rekke jenter i senk (bokstavelig talt) ved å brekke dem ned og dytte boblejakkene deres fulle med snø.

Det var det nærmeste jeg kom dem. Men jeg husker at jeg syntes de luktet godt og det syns jeg fortsatt. Men jeg syntes ofte at de var finere før jeg hadde snøvasket dem enn etterpå. Før brillene til dem som hadde briller ble stappet fulle av snø og ble til dugg og ansiktene deres ble røde og oppkavede og noen ganger ble de ganske sinte eller lei seg og jeg rødmet fordi jeg ikke hadde ment å få noen til å gråte. Jeg forble ukyssa til jeg var minst femten. Tenk det.

I militæret lærte jeg å hate snøen og hadde sikkert like mange navn på den som eskimoene sies å ha.

I voksen alder så er forholdet fortsatt kjølig. I skrivende stund kan jeg såvidt skimte bilen inni ei snøfonn. Og jeg har kun tøysko med meg til sørpis men til gjengjeld både flapselue og hansker og svigerfars ytterdør ble akkurat vrengt av hengslene i et vindkast.

Jeg nynner på denne sangen mens jeg sitter og klumser èn og èn finger ned på tastaturet på svigermors datamaskin:

Det gjør sånn snø - tiddelibom
Det gjør det gjør - tiddelibom
Nå gjør det enda mer sånn snø
Tiddelibom
og huttemegtu

Chubbypunks på tur

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Tue, 15 Dec 2009 08:10:00 +0000

For 3-4 år siden - på den tiden gladjazz-ensemblet mitt øvde på Tæv - ble det arrangert konserter i samme bygget.

Jeg var der to ganger og den ene var med Magnet og det jeg husker best fra den er at det var noen drittings sørpisberter som danset linjedans til en av låtene. Og da kjente jeg at jeg ble rød i kinnene og tenkte at her skal jeg aldrialdri bo.

Den andre konserten var med Helldorado. Tøff, hard ørkenrock fremført på en prima måte.

Jeg sto med en pils i den ene hånden og Rufserålls ved den andre og foran våre øyne utspilte det seg et merkelig scenario. Helt framme ved scenen - der det vanligvis ikke er folk i det hele tatt - danset en blautfeit skinhead en slags type vulgærerotisk dans sammen en venninne. De så ut som om de pulte med klærne på. Og det ble villere og villere, de vrikket og vrei seg, gnei seg mot hverandre og kastet seg ut mot halvsirkelen av ikkedansende publikummere lenger bak.

Til slutt ble Arnstein så provosert over oppførselen at han tok fart og skubbet kjøttlars fra seg med strake armer. Det var da hele lokalet eksploderte i et møljeslagsmål. I løpet av et lite sekund var det snauskaller og sympatisører som kastet seg over Arnstein, Beelsebub og.. vel ikke meg. Jeg sto utenfor stormens øye.

Det var skikkelig roadhouse-stemning, for Helldorado fortsatte å spille ufortrødent og laget det perfekte lydsporet til opptrinnet. Men det var over på et blunk og så kom Fissy og forklarte alle hvor skapet skulle stå.

Han som tok kvelertak på Arnstein ble spak og spurte om det gikk 'greit'. NEI! sa Arnstein. NEI, DET GÅR FAEN KJE GREIT.

Det ble ikke noe mer etter det. Ingen hytting med neven eller eg ska faen banka deg eller noen som ventet utenfor for å 'ta' noen etterpå.

Det var som om bukseselekameratene hadde framprovosert hendelsen for å se om de kunne fyre opp noen lannaser og banke dem etterpå.

Hound dog

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Mon, 14 Dec 2009 07:06:00 +0000

Jeg har ved tre anledninger i mitt 'voksne' liv delt bopæl med storsøster Bergljot. Ingen av gangene har vært særlig vellykede for hverken den ene eller den andre av oss, tror jeg.

Den siste gangen var her i byen - hun hadde katt og motorsykkel - og jeg var russ på tiende året i strekk.

Mot slutten på dette bofellesskapets eksistens hadde Bergljot en venn av det enkle og jordnære slaget som het omtrent Sigbjørn.

Jeg har alltid hatt Bergljot mistenkt for å være sammen med omtrent Sigbjørn fordi han kunne skrue sykkel og hun ikke kunne men det er ikke det som er saken i denne historien. Det er heller en sak i saken.

Nåvel. Jeg nevnte at Bergljot hadde katt - han het Tabasco og han ble avlivet for en uke siden - og det synes jeg var trist. Han var en fin katt.

Dessuten var han helt på linje med meg da Bergljot annonserte at hun skulle skaffe seg hund. Jeg sa som sant var at vi skulle faen ikke ha noen hund for de var sodomitter og bæsjespisere og det var vel noe alle visste. Og det ER vel noe alle vet?

Bergljot satte opp sitt strieste og furtneste fjes og sa at hun hadde bestemt seg, men da var vi to som hadde akkurat det.

Noen tid senere kom jeg hjem og på gulvteppet sto en gammel, skeiv buhund og gjødde kjempehøyt. Men den sto ikke beint mot meg slik en seende hund ville ha gjort. Den sto litt på skrå og gjødde ut i den løseste lufta.

Vi hadde fått kjøter av typen eldgammel omplassert døvblind buhund. Et kupp fra foreningen for omplasserte dyr.

Jeg var mer enn irritert over å måtte forholde meg til denne hunden. Omtrent Sigbjørn derimot - han steppet inn og tok det stakkars kreket med seg på turer i skog og mark - han var snill, Omtrent.

Men så var det denne gangen at han hadde Topsy med seg og fikk denne strålende idèen om at hunden sikkert ville like å løpe litt uten bånd, så han løsnet lenka og det var det siste han så til Topsy.

Man kan i etterpåklokskapens navn si at det kanskje ikke var så veldig smart å slippe en hund som ikke kunne se løs i bushen. Og det gjorde ikke saken så mye enklere at den ikke kunne høre. Prøv å rope og plystre til deg en døv hund. Det er vanskeligere enn man skulle tro.

Stakkars Omtrent Sigbjørn måtte fortelle Bergljot at han hadde mistet hunden hennes. Og det var trist for dem men ikke så veldig for Tabasco og meg.

Etter dette var jeg sikker på at Bergljot hadde lagt av seg lengselen etter å bli hundeeier.

Omtrent sluttet å vanke i vårt hjem (en bonus - for han var ganske tung å snakke med - og tyngre å ignorere).

Etter noen tid ble jeg igjen møtt med VUFFVUFF da jeg fomlet med nøklene utenfor mitt eget hjem. Bergljot hadde på ny anskaffet seg en slags hund. Og da ble jeg rasende og sa at hun kunne ta og flytte til helvete ut og ta kjøteren med seg. Den nye var til alt overmål en Greyhound. I mine øyne var den svær og stygg og vel fresk i frasparket og ikke noe innedyr i det heletatt. Et slikt vesen har toppfart på rundt seksti kmt og hodet er så smalt at det ikke er plass til noen hjerne der. Det er med andre ord ikke så mye personlighet ute og går.

Bergljot flyttet faktisk ut og tok dyrene sine med seg og hun ble samboer med Vaniljedeigen og i dag er de gift og har 3 unger. Så alt gikk bra til slutt.

Det å motta dyr fra foreningen for omplasserte er tegn på et godt hjerte og jeg fikk litt dårlig samvittighet når jeg leste igjennom dette her. Men jeg vet at Bergljot tåler det.

Post'n Pat

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Thu, 10 Dec 2009 07:07:00 +0000

Så ble det bil likevel.

Hits for kids part 2

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Tue, 08 Dec 2009 14:25:00 +0000

Da jeg var barn hadde jeg tilgang til mine foreldres kassettsamling - LP-plater tror jeg mor ga opp tidlig på syttitallet - og far hadde bare èn vinylsingel og det var Ola var fra Sandefjord med Jonnyband. Selv har jeg også bare eid èn vinylsingel og det var 'In the Navy' med Village People og den kjøpte jeg fordi ett av medlemmene hadde indianerfjærpryd på hodet. De opplysningene gir ikke mye kred i musikerkretser i dag.

Jeg kan aldri huske at vi har hatt noen platespiller i drift. Og derfor måtte jeg til Onkel Sjell for å spille singelen min over på kassett.

Kassetter hadde vi derimot vitterlig flusst av. Det var det formatet som gjaldt og etterhvert som jeg gikk lei av Village People og årene gikk så fyltes skuffa i stereobenken opp med alskens perler fra 60, 70, 80 og 90-tallet. De fleste lå og fløt uten omslagscover og det var vel en slags femtifemti med opptakskassetter og orginale.

Det var ikke bare kassettskuffen som fyltes - i Juni 1983 fikk jeg en lillebror som vi kalte Dagobert - jeg var bare måtelig begeistret. Jeg syntes ikke akkurat at jeg hadde vært så heldig med de søstrene jeg hadde fått tildelt, men jeg hadde ikke stemmerett på dette området heller, så hva kunne jeg gjøre?

Lillebroren min oppdaget også kassettskuffen og en gang han hadde besøk av en jevngammel fetter rotet de rundt oppi der og fant en riktig klassiker. Der lå det nemlig en hitparade fra Vestlandsfanden. Det skulle bli min brors favoritt og opplevelsen av de to pjokkene som klemte til og sang med på '....BRENN ALLE BRUER OG TA VARE PÅ DEG SJØL, DU KAN ALDRI FINNA TRØSTÅ I EI HALL FLASKA ØØØØL! ' var simpelthen ubetalelig. Jeg husker ikke hvor gamle de var men de var gamle nok til å skjønne at øøøl var noe som var enten ulovlig eller ihvertfall en tanke provoserende.

Det sterkt undervurderte musikkformatet MC (music cassette) er for lengst erstattet av CD og den igjen har blitt erstattet av MP3, men hjemme på Radøy ligger det fortsatt ei skattekiste i stereobenken. Eller det tror jeg ihvertfall.

Les boys do cabaret

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Tue, 08 Dec 2009 06:54:00 +0000

Det må man virkelig si - Bygdadegosen var kjapp til å svare så snart jeg hoiet navnet hans i internettjungelen.

Nå skal jeg fortelle en om en av mange opplevevelser jeg har hatt sammen med BD.

På midten av nittitallet bestemte degosen, Tvitt, Ollve og undertegnede at vi skulle ha en litteraturhelg på Pinnøy. Jeg er usikker på om det er slik studenter gjør når de har kollokviegrupper. Jeg har hørt det ordet mange ganger men må innrømme at jeg fortsatt ikke helt forstår hva det innebærer.

Såvidt meg bekjent bestemte vi at Agnar Mykle's 'Sangen om den røde rubin' skulle leses på forhånd - for seneres å skulle diskuteres av medlemmene i panelet.

På denne tiden var Frankrike under boikott fra den politisk korrekte venstresiden i Norge. Årsaken var at Franskene bedrev atomprøvesprengninger i Stillehavet. På Mururora-atollen. Og der sto Tvitt og undertegnede på polet i Pedersgata med to trelitersdunker fransk pappvin. Tvitt løste vårt lille moralske dilemma med å spørre ekspiditrisen om hun kunne stryke ut 'made in france' og skrive 'Belgium' istedet.

Det funket som ei kule.

Jeg mener bestemt at boka ble diskutert på et tidspunkt. Men den ble aldri noen sentral begivenhet. Det jeg er helt sikker på er at i huset hvor festlighetene fant sted hadde det bodd en eldre kvinne før. En slektning av Degosen. Men hvordan en litteraturkveld kunne bli til en drag-aften vites ikke.

Det finnes noen fantastisk morsomme bilder - og særlig Tvitt var slående vakker - i sin tettsittende blomstrete sommerkjole med smale skulderstropper. Vi andre var litt mindre dristige i våre kånekjoler. Men man kan se på bildene at vi kke akkurat var ukomfortable med situasjonen.

Boka har jeg fortsatt ikke lest. Det føles litt som å ha lekser. På fjortende året.

Forbrytelse og straff.

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Mon, 07 Dec 2009 06:33:00 +0000

Som barn var jeg forholdsvis medgjørlig.
Det lille opprøret som fantes i meg ble effektivt kvalt av fars naturlige autoritet. Som regel holdt det med et strengt blikk og en bøtte kjeft. Bergljot var eldst (og er det fortsatt) og hun var langt striere enn meg (og er det også fortsatt).
Selv om far var av den gamle skolen i barneoppdragelsessammenheng brukte han ikke fysisk tukt. Selv ble jeg truet med ris èn gang. Det foregikk omtrent på denne måten:

Vi hadde Lørdagsbesøk av noen folk som far kjente fra Hjelleland. I den anledning var de på befaring i skiferbruddet som ligger i forholdsvis bratt terreng over gården hjemme. Jeg tror de skulle kjøpe noe stein til å mure med eller noe. Jeg husker at vi gikk og luffet rundt der oppe og da vi hadde gjort det en stund gjemte jeg meg bak et tre og der lå jeg musestille og fniste for meg selv. Resten av følget oppdaget at jeg var borte da vi skulle gå hjem. Da begynte de å lete og rope navnet mitt men jeg ga meg fortsatt ikke til kjenne og jeg tror at særlig far ble veldig redd for at jeg kunne ha falt utfor et stup, og hvor lenge jeg gjemte meg før jeg dukket fram vet jeg ikke. Men jeg husker at far var rasende sint. Sintere enn jeg noensinne hadde sett ham før.

Jeg var jo ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen, og forsto ikke rekkevidden av den lille gjemmeleken min.

På veien hjem fikk jeg i oppdrag å plukke mitt eget bjørkeris. Og når vi kom hjem skulle jeg få ris.

Jeg gikk og gråt og knakk av bjørkekvister og grudde meg til oppgjørets time. Tanken på å få ris var aldeles uutholdelig. Det var ydmykende og sikkert jækla vondt.

Jeg mener at Bergljot flere ganger minte meg på dette med at jeg skulle få ris - med en viss skadefryd - men helt sikker er jeg ikke. Det kan godt være at jeg tar feil for vi var ikke akkurat perlevenner på den tiden.

Det drøyde og rakk etter at vi kom hjem og mine handlinger ble fordømt på det aller sterkeste - selv mor som i de fleste tilfeller sympatiserte med meg - støttet opp om at straff måtte til.

Omsider skulle dommen fullbyrdes. Det skulle skje på badet. Der sto jeg og ventet. Han kom inn og det ble ikke noe ris, men jeg måtte love å aldrialdri foreta noe slikt stunt igjen. Det var lett å love det og selv om jeg var lettet så hadde jeg en tung klump i brystet i lang tid etterpå.

Jeg vet ikke hvor gammel jeg kan ha vært. Kanskje et sted mellom syv og tolv år. Og etter det var ikke gjemmeleken gøy lenger.

Malstrøm

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Fri, 04 Dec 2009 18:56:00 +0000

Jeg har vært tungt forkjøla hele uka og derfor har jeg tilbragt den hjemme med kjæresten og babyene. De har alle sammen ekstremt gode immunforsvarsverk men mitt er skralt og gebrekkelig og systematisk ødelagt igjennom en årrekke.

Jeg kan aldri være hjemme fra jobb uten å få dårlig samvittighet. Selv om jeg er dødssyk og hodet vet det - at jeg er i min fulle rett - så klarer hodet aldri å vinne over den dårlige samvittigheten.

Med den følger en malstrøm av negative tanker som: 'ånei, nå har jeg sikkert brukt opp alle egenmeldingene mine og så blir jeg sikkert sperret for et halvt år og det gjelder sikkert for de dagene jeg har på babyene også'. Og så følger enda flere om jobbofonen som jeg mistet for en måned siden, som jeg var helt sikker på at jeg bare hadde glemt i en lomme, men som aldri dukket oppigjen og som jeg ikke sperret før det var gått to uker. Da jeg ringte til den ringte den fortsatt og det kan tyde på at en eller annen jævla fjortis har gått bananas i to uker med jobboen min og det var min feil at den ikke ble sperret før og nå skylder jeg hundre tusen i tulleringing og sextelefonering. Når jeg roter i slike tankebaner blir jeg ekstremt passivisert. Jeg tåler rett og slett ikke å være alene for lenge av gangen. Jeg har begynt å skrive litt mer i jobbsammenheng, men der er det også bråstopp etter at jeg ble gjort oppmerksom på en amatørfeil jeg hadde gjort. Da går liksom all lufta ut av meg og noe som i utgangspunktet var en ganske god plan har blitt redusert til en temmelig dårlig en. Tilogmed blogginga som har vært et slags fristed for meg blir et ork. Og så skammer jeg meg over at jeg først roper Bygdadegosens navn ut i internettjungelen og får et fyldig svar og unnskyldning - for så å møte det med en firdagers øredøvende stillhet. Men det skyldes altså alt dette andre. Unnskyld.

Det er selvfølgelig fint å være sammen med kjæreste og babyer. De smiler og ler masse. De er fantastisk godt selskap. Og så har jeg kjent på at jeg trenger noe å bruke de kreative sidene av meg selv på. Noe som er helt og ekte og uten kompromisser. Jeg skal jo ikke være en dunkel metalstjerne som blinker livstrøtt på stjernehimmelen lenger. Jeg har tenkt på at det må være noe på norsk. At det nesten ikke finnes noen artister i dette landet som vil si noe som gir mening. Og i det man trodde at det ikke kunne bli noe verre så smøres det opp et nytt realitykonsept og opp popper det nye vakre unge mennesker som ikke bryr seg så mye om hva de sier, men som kan bli popstjerner i et kvarters tid hvis dere stemmer på dem med mobiltelefonene deres. Eller jobbofonen min. Men nå er den jo sperret så skaden er vel skjedd.

Påskeharen til Bygdadegosen

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Mon, 30 Nov 2009 12:08:00 +0000

Kor i helvete e du?

Sjangerfilmer

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Fri, 27 Nov 2009 08:12:00 +0000

Lars Magnus og jeg har i dag diskutert film. Jeg anser meg selv for å være ganske kresen når det gjelder film. Men noen kjenner er jeg ikke.

Jeg liker ikke katastrofefilmer. Å se New York bli knust til pinneved av uvær, forvokste apekatter eller utenomjordiske vesen har aldri vært noe som har fenget meg. En viss hendelse med en bygning og to fly i 2001 bidro til å stille alle filmene i skyggen.

Men jeg syntes det var kjedelig med katastrofefilmer lenge før det.

Gladvold-komseptet er jeg heller ikke noen stor tilhenger av. Bud Spencer og Terrence Hill brukte nitti minutter pr film (med nynorske undertekster) på å banke og sparke og slå slemminger i svime. BOORING!

Kung fu og Ninjapinja og jujitsupitsu og judopudo også. Paopao! Hiiiah! Klask! Smack!

Rockypocky?
Blæh.

Det er likevel filmer med overdreven bilkjøring som tar kaka. Jeg skulle gjerne forbudt hele biljakten. Biljakter på film sluttet å være gøy da jeg var tretten år gammel. Altså rundt 1983. Lars Magnus sier at han ALDRI har likt biljakter og det respekterer jeg han enormt for. Selv syntes jeg det var gøy når de kjørte på grønnsaksboder så det sprutet rundt dem og kinesiske torghandlere i rare hatter ble helt fra seg av raseri. Men det var altså før.

Romaniske komedier med Hugh Grant har jo nesten blitt en egen sjanger men av respekt for Rållsings så skal jeg la være å si hva jeg mener.

Hits for kids.

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Thu, 26 Nov 2009 10:49:00 +0000

I MIDDELHAVET SARDINER SVØMMER - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTE DER SVØMMER DU - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU.

IN MIDDELHAVSKI SARDINSKI SVIMMSKI - Å PUSKIDUSKI - Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTSKI DER SVIMSKI DUSKI - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU.

IN MITTELHAVET SARDINEN SCHWIMMEN - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU - ABER IN MEIN HERTZ SCHWIMMST JA DU - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU.

IN MIDDELOCEAN SARDINES ARE SWIMMING - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU - BUT IN MY HEART ARE SWIMMING YOU - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU.

Dette er Endre og Ingrid's soleklare favorittsang om dagen. Rållsings svinger på armene deres og ser dem inn i de bittesmå ansiktene mens hun synger og det synes de er så gøy at de knegger høyt.

En prat med Reale Roffen

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Wed, 25 Nov 2009 12:38:00 +0000

Dvergbøyen har satt meg i kontakt med en bilselger som skal hjelpe til med å finne en egnet bil til oss.
Han ga ham de beste skussmål og sa at denne bilselgeren hadde han kjøpt 4 biler av.

I Donald heter bruktbilselgere Ærlige Harry, Reale Roffen eller lignende og det de selger er skrot.

Jeg ringte denne fyren i går og det var flere ting jeg stusset på - tatt i betraktning at det var første gang jeg snakket med ham - han nevnte noen biler de hadde inne og èn som kom inn i Februar.

Etter denne korte ordvekslingen sier han plutselig : KA E DET SÅ SKJER? ÅJA, DET E TO SODRØYR SÅ HAR KRÆSJA UDFØRE HER. Han ler Reale Roffen-latteren sin men jeg ler ikke med.

Han sier at de har fått inn en bil og vi avtaler å møtes i dag - men han presiserer at det må skje før klokka fire - EG SKA SKRELLA MEG! Igjen den tørre latteren.

Denne gangen griper jeg meg selv i å smile, for å 'skrella seg' er et uttrykk jeg ikke har hørt på en stund. Det er rogalandsk slang for å skulle klippe seg.

Det andre uttrykket har jeg heller ikke hørt på en stund.

Jeg undrer meg litt på om Dvergbøyen har mistet gangsynet på sine eldre dager.

Thunder road.

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Tue, 24 Nov 2009 06:52:00 +0000

Oh jubel - I går fikk jeg omsider skatteoppgjøret - etter en lengre passiar mellom skatteetaten og meg selv kom bekreftelsen på at det er DE som skylder meg penger og ikke omvendt.

I rettferdighetens navn så er det vel heller Rållsings som har æren for at det tippet den veien. Hun var litt grinete da hun holdt på å sortere og summere det lasset med kvitteringer jeg hadde samlet sammen men det gikk fort over.

Den gamle Påskeharen hadde garantert gått bananas med disse pengene og brukt dem på plommetjuvrelatert virksomhet og en dyr duppeditt som han ikke hadde bruk for.

Nyharen jakter en romslig stasjonsvogn.

Hva ER egentlig verdensrekorden?

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Mon, 23 Nov 2009 10:21:00 +0000

Det ligger i menneskets natur å la seg fascinere av det ekstreme og det obskure.

'Verdens eldste kvinne' på respektable 119 år døde sist uke. I Australia forsøkte man nylig å sette rekord i høyeste antall mennesker i badetøy i èn og samme parade.

I Bergen laget man Verdens største pepperkakeby på Fredag. Den er nå verdens største ex-pepperkakeby etter at en beruset Bergenser gikk bananas der inne natt til Søndag.

Parallellene til Staalesens 'Mannen som hatet Julenissen' er så mange at man nesten kan spørre seg om vi har med en copycat å gjøre.

Men jeg skulle ikke primært blogge om Bærgen. Hvorfor liker vi rekorder så godt? Eller dere, da. Eller noen. Eller ihvertfall tydeligvis ganske mange?

Størst og minst og raskest og smartest?

Det er visst ikke noe nytt fenomen. Som barn fikk jeg èn gang en Guinness rekordbok til hjul. Det var omkring 1980 eller deromkring og på omslaget var det bilde av noen norske vinteridrettsutøvere. Og den var så utrolig døll og kjedelig at det var en slags rekord i seg selv. Ihvertfall for meg som likte Hardyguttene og GyldenløwsHalvgodeGuttebøker(GHB).

Andre julepresenter som bidro til mer smerte enn moro var ski og skøyter. Føkk den nordiske vinteren. Jeg minnes vagt noen rekordbakglatte glassfiberski av merket Skilom.
Og rekorden i antall knall und fall på Radøys islagte vann tilfaller undertegnede. Fortsetter vi å lunke på kloden vil den bli stående i evig tid og til Dovre faller. Nåko for nåko som man sier.
Enda en positiv bivirkning av de rekordvarme vintrene vi har er at mine skjønne små barn slipper å forholde seg til vintersportslige aktiviteter. Med unntak av den obligatoriske ettermiddagen på akebrett i Mars. Før slapset regner bort og vi er tilbake til det normale.

All that jazz

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Tue, 17 Nov 2009 20:13:00 +0000

Naboen øver med jazzbandet sitt.
Det er sløyt og deilig. En drømmende trompet og for èn gangs skyld later trommisen til å ha forstått at trommesoloer er noe ræl.

Naboen er pensjonert lærer.
Det gir meg en viss tro på fremtiden. At en pensjonist spiller jazz med venner for spillingens skyld.

Når jeg lukker øynene kan jeg se en røykfylt klubb med dempet belysning i rødt skjær. Drinker på bordene. Jeg blir litt gangster i hodet. Men jeg liker bedre de litt seige sangene enn de som er boppa.

Endre og Ingrid sover i en klukkende bekk av jazz. Det er fine greier.

Pffff...

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Mon, 16 Nov 2009 08:40:00 +0000

I dag er jeg trøtt og zur.
Det er aldri et godt utgangspunkt for å blogge. Det er ikke umulig at man burde la være da. Burde man gå for det kvalitative for å holde oppe en viss standard? Vente til man faktisk har noe på hjertet?
Eller skal man bare skrive noe for å holde oppe et visst trøkk? Klippe ut noe fra inter nett og publisere som egen produsert?

I dag går jeg for kvantitet. Sjekk dette fantastiske skiltet.

Wheels

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Fri, 13 Nov 2009 10:50:00 +0000

Det ruller en trehjulssyklende terrorist omkring i Brynes støvete gater.

Sist helg skal han ha huket tak i en dame på vei hjem og spurt om hun ville ha sex.

Flere har følt seg truet av mannen.

Jeg merker at jeg sliter litt med å ta denne saken på alvor. Jeg lurer på om han gjør kunster med sykkelen for å imponere også. Steiler og skrenser og sånn.

Det e kje allti så fyse å skjøna seg på.

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Thu, 12 Nov 2009 08:33:00 +0000

Jeg leser at det blir merogmer uhipt med dialekt og at det nærmest er blitt lov å gjøre narr av de som har en.

Med 'de' mener jeg selvsagt 'vi'.

Som eksemplifisering brukes den sympatiske finansmannen Bjell Inge Føkke`s harselering over tidligere finansminister Rullvia Hustad`s totendialekt.

Selv er jeg veldig glad i dialekter - med unntak av bergensdialekten - som jeg synes er enerverende og gnager på indreøret som en streng. På Mandag satt jeg på bussen og der var det en liten chubby bergenser som sa JÆÆÆÆVLI NAAAIS flere ganger. Og jeg sverger på at det var like før jeg klabbet ham.

Topografien i vårt langstrakte - kombinert med heftig innavl - har bidratt til å lage et vell av dialekter som er både morsomme og til tider komplett umulige å forstå. Særlig gjelder dette trøndelag og dalstroka innafor.

Vi som var lannaser før og senere har blitt byaser har et særlig ansvar for å føre morosame ord og uttrykk vidare.

Dette er den viktigste delen av kulturarven. Føkk bunader og rosemaling og treskjæring! Leve dialekten!

Påskeharen blogger om tvillingene sine.

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Tue, 10 Nov 2009 07:59:00 +0000

Rållsis og jeg har to babyer på tre måneder. Endre og ingrid.

Endre er en liten tjukkas. Han har valker på lårene og later til å ha et rimelig utålmodig vesen. 'Venting' er et begrep som ikke eksisterer i hans verden. Han virrer med hodet fram og tilbake. Han lager masse lyd og veiver med de små armene sine og vil kommunisere. Han smiler og ler når han er på det giret. Jeg tuller masse med ham. Klapper de små hendene mot hverandre og synger 'We love you Liverpool' og noen ganger synger jeg 'We love you Endre' isteden. Men jeg vet ikke om han merker forskjell. Når han er trøtt eller sulten vræler han sin misnøye ut til omgivelsene. Lukker de bittesmå lubne hendene og klemmer til. VRÆÆÆÆÆL!
Han er verdens fineste lille gutt. Sjarmerende, levende og morsom.

Ingrid later til å ha en personlighet som er mer forsiktig enn hans. Hun må ha en slik hoftebukse som behandling for hoftedysplasi og den hemmer henne fra å bevege seg så mye som han gjør. Når hun smiler åpner hun hele det lille ansiktet og får en rynke rett over nesen. Blikket hennes er sårt og når hun setter øynene i meg kjenner jeg det helt inn i hjerterøttene.
Hun gulper mye men jeg tror ikke hun gjør det på jævelskap. Jeg synger 'We love you Liverpool' med henne også, men hun liker bedre å 'snakke' forsiktig. Denne snakkingen går ut på at hun lager lyder og at jeg gjentar dem. Det er mye 'oooh' det går i. Og så kan man jo bare gjette hva det skal bety. Ingrid er verdens koseligste lille pike.

I disse dager er de i ferd med å oppdage hverandre. De ser lenge på hverandre men foreløbig gjør de ikke noe forsøk på å ta kontakt. Endre har gitt henne noen tette i sprelleraid han har hatt når de har ligget side ved side. Men det har nok ikke vært tilsiktet.

Jeg er en lykkelig tvillingpappa. Tenk det.

Distrahè.

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Mon, 09 Nov 2009 06:32:00 +0000

Jeg har vel ved mer enn èn anledning vært inne på at jeg er en ganske distrè person.

Jeg mister ting. Og kan ikke finne dem igjen.

Hvis det er sokker eller smokker eller votter eller skjerf foreksempel, så er det ikke så farlig.

Vel mistet jeg visakortet mitt for en måned siden. Og så gikk det en uke før jeg fikk mannet meg opp til å sperre det. Og da jeg hadde sperret det dukket det opp igjen på mystisk vis. Jeg har ikke åpnet det opp enda, for jeg fikk trygda på utbetalingsblankett sist måned. Fem krøllete tusenlapper i bukselomma som med tiden har blitt til et par tohundrelapper, en femtilapp og gudfader vet hvor mye småpæng. Det skrangler når jeg går.

Men nå har jeg vært uten jobbofon i en uke. Og jobbofonen har fungert som privatofon også og djevelen vet hvor den kan befinne seg hen. Det er som om jeg har mistet taleoghøreevnen på den ene siden av hodet.

Nå lurer jeg på om jeg må gå til det skritt å sperre den også for å ha en mulighet til å få den tilbake.
Satan.

XO

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Sun, 08 Nov 2009 10:19:00 +0000

I dag er det farsdag.
For første gang i historien er jeg kvalifisert for å være midtpunkt i denne tradisjonsrike feiringen.
Jeg har fått en halv flaske konjakk og en sjokkis det står 'verdens beste pappa' på.

Brennevin er en kjempefin presang.

Det er selvfølgelig hyggelig med oppmerksomheten. Man kan ikke si 'nei, den halve med xo vil jeg ikke ha, for jeg er prinsipiell motstander av farsdagen'.

Men da fikk jeg en slags dårlig samvittighet overfor Dvergbøyen - som er MIN far - for jeg har tiet farsdagen ihjel i all den tid jeg har vært et bevisst menneske. Dvegbøyen bryr seg ikke men jeg vet at Bøyå ved minst ett tilfelle har vært dødelig fornærmet for denne prinsippfastheten.

Jeg foreslår heller at vi kan kalle det for XO-dagen og så kan alle gi konjakk til hverandre og så blir de fleste fornøyd.

Så kan handelsstanden sitte der med de dølle slipsene sine og vi kan slippe å føle oss som dårlige mennesker fordi vi ikke tar den telefonen.

Out for drinks and funerals part 1.

noreply@blogger.com (paaskeharen) — Fri, 06 Nov 2009 07:26:00 +0000

'Han hadde sikkert vært flau over at så mange kledde seg opp på grunn av han' sa Rållså mens jeg sto og knappet skjorta.
Det tror jeg også.

Jeg hadde grudd meg hele uka. Det var vi nok mange som hadde.

Utenfor kirka var det kondolanseprotokoller. Og stemmen hans lød lavt igjennom høyttalerne. Jeg vet ikke hva låten het. Men den var melankolsk og myk på samme tid. Han sang i sin egen begravelse. Jane sto i inngangspartiet og delte ut programmer. Jeg så at hun var knust. Sa ingenting da. Lang klem.

Det var en kald og klar høstdag i går. Striper av blekt sollys strakk seg igjennom kirkevinduene mot der kista hans sto.

Det er først når man ser kista at det virkelig går opp for en.

På en skjerm ble det vist bilder fra et 35 år langt liv. Og noen fikk en til å smile og andre til å grine.

Fem minutter før klokka ett hørte man en energisk klikking av boots mot kirkegulv og jeg tenkte at nå kommer Timmy og det gjorde han. Han strenet nedover midtgangen med blikket i gulvet og satte seg på fremste rad.
Det fikk meg til å kjenne på at: Hvis jeg - som ikke kjente JK så veldig godt var så glad i ham - følte meg så hul - hvordan måtte det da ikke være for de som stod han nærmest?

Presten dukket fram etter at kirkeklokka hadde ringt og en fiolin og et orgel hadde spilt noe Bach. Det var nydelig og det var helt stappfullt og jeg tenkte at jeg håper at presten har forberedt seg skikkelig og ikke legger alt for stor vekt på det åndelige. Han klarte seg helt greit på sørlandsdialekten sin og i talen klarte han å mane fram et bilde som var gjenkjennelig.
Han kunne kanskje tonet ned prydhage og rosebusk-faktoren men han gjorde virkelig en hederlig innsats.

Jeg har aldri vært i en begravelse hvor man kunne skue så mange hestehaler. Rene Pennyklubben.
Radene fremst på høyre side besto av en imponerende samling plommetjuver. Det ble ikke sunget så mye der vi satt. De fleste sangene var ukjente. De fleste sleit vel med tanken på å synge og grine på en gang. Det gjorde jeg.

Søstrene hans hadde oversatt favorittsangen hans til norsk og den ene leste den høyt med skjelvende stemme. Det var ikke mange som klarte å holde tårene tilbake da.

Prestens streiftog inn i det åndelige ga pusterom fra den kollektive sorgen. Som reklamesnutter inni verdens tristeste film.

Jeg så ikke at kista ble senket ned i jorda. Men jeg sang med på 'Så ta da mine hender'.