De 20+ mennene i mitt liv/ Klokkene ringer for meg
Selv om jeg har vært - og er - en særing, så har jeg aldri sett på meg selv som venneløs.
Om jeg egentlig er noen god venn kan nok diskuteres, og særlig hvis en i det begrepet legger å holde kontakten i det daglige, og være der når det røyner på.
Det er kanskje ikke så naturlig for meg å ta den telefonsamtalen og stå der som en man kan lene seg til, lyttende i motgang og heiende i medgang.
Alt i alt så tar jeg kanskje mer plass enn hva jeg gir.
På den annen side så krever jeg ikke så mye av folk, eller ihvertfall synes jeg ikke det selv. Det er ikke nødvendig å være perfekt i mitt selskap, for jeg liker mennesker som er litt skakke og snodige, jeg synes ikke at venner har så mye å bevise for hverandre. Jeg lar meg ikke imponere av gods eller gull eller titler eller vellykkethet , hvis dere forstår hva jeg mener.
Opp igjennom åra har jeg blitt kjent med mange, glad i mange folk i mange ulike sammenhenger.
Og så er det sånn at jeg snart skal giftes, og i forkant av sånne høydepunkt så blir det gjerne arrangert utdrikningslag, der venner gjør stas på brudgommen på den ene eller andre måten. Markerer overgangen til de voksnes rekker. Og dette gjelder uansett om man er 22 eller 45. Mine forlovere er 2 av dem som har stått meg nærmest de siste 20 årene, det er Arnstein og Bygdadegosen, to av dem jeg ville stole blindt på uansett, uten forbehold. De er like nær meg som mine egne brødre og søstre. Kjenner meg kanskje bedre også.
Det var en Fredag for rundt 2 uker siden. Jeg hadde fått forespørsel fra Einstein om jeg ville komme til han og gjøre noe musikk eller spille FIFA og drikke øl og gå tur med hunden hans P'Tau, og jeg hadde sagt ja, så jeg svingte mors bil opp bakken og parkerte utenfor garasjen hans, og så kom han hjem selv også, og begynte å styre og fyke fram og tilbake mellom stua og kjøkkenet og pakke og rydde ting, mens han tilsynelatende fokuserte veldig på å ikke møte blikket mitt og den ørlille klokka i bakhodet ringte, først forsiktig, men da han putta ei kald Heineken i hånda mi, tiltok ringinga i styrke.
Vi skulle bare ned på Rema en tur og kjøpe noe mer øl, og da vi hadde vært der så svingte han mot småbåthavna, og jeg spurte om vi ikke kjørte feil vei, og han sa nei.
Og jeg sa nei vel og smilte for meg selv. Nå ringte klokka for fullt..
Jeg skal ikke legge skjul på at den siste måneden har vært en bergogdalbane i livet mitt. Med stigninger og stup og halsbrekkende svinger og mye grubling på generell basis. Men dette er bare bakteppe for å forklare psyken min. Det er mye som gynger og trekker meg i forskjellige retninger.
Einstein parkerte bilen utenfor et naust, tok ut trillekofferten sin (den samme som han glemte igjen på Fiskepirterminalen i Mars i 2008, men det er en annen historie), og til meg slengte han min egen vintage Liverpool-bag i ekte skai.
Han låste opp, og der inne lå det fortøyd en 15 fots askeladden med en 50 hesters påhengs på. Vi slengte greiene våre oppi og trakk hver vår redningsvest over hodet, Einstein satte seg bak spakene, og jeg ved hans side. Vi kom vel akkurat utenfor fyrlykta da jeg spurte han: ska me te Hidle?
Ja.
Det var fint å få det bekrefta. Det var litt sjø, og et helt stykke å gå, og det var ikke så lenge til skumringa, men Einstein hadde kartplotter på telefonen, og det var fint å krysse sånn over fjorden, mens det mørkna rundt oss, vi la inn noen røykepauser, og Einstein senior (jeg tror det var han), ringte et par ganger for å forsikre seg om at vi var på rett vei, og ikke hadde støtt på et skjær eller en holme eller et fremmedlegeme som lå og venta i vannskorpa. Eller en hai, eller nei, forresten. Ikke en hai.
Jeg veit ikke hva klokka kan ha vært da vi svingte inn i Hidlesundet. Jeg tipper rett over åtte. Det er en fredens plett der inne. Vi seig inn mot brygga, og ut fra buskene kom en hel bøling med plommetjuver av aller fineste sort.
Selv om jeg hadde pilsa, så leda jeg på ingen måte festen. Det ble mange klemmer og keitete ord. Noen sang. Det var tydelig at selskapet var på stigende. Sammen gikk vi oppover stien. Vinden suste forsiktig i løvverket, og stemmene blanda seg med hverandre. Noen putta et vinglass i hånda mi, og fylte det helt opp, og etterpå sa jeg ja til alt som ble budt meg, i et slags nyttårsafteneuforia, med det resultat at det gikk meg både til kroppen og til hodet, og en liten stund der, så lå jeg oppe og vaka med dem som var kommet lengst. Og Arnstein hadde laga en Øystein-quiz med 20 spørsmål, men måtte gi tapt etter det femte. For festen var på tøylesløs, vill ferd over stokk og stein. Det var lenge siden sist jeg var på en sånn fest. Kanskje tiår, men det er rart å tenke på at noen ting ikke forandrer seg. Det er de samme folka som vil spille på stereoanlegget. Preferanser som dulter borti hverandre, og volumet som øker i takt med rusen. Til en ugjenkjennelig grøt. Før var det CD. Nå er det Spotify. Men det er bare gode vibber. Det er bare gode folk, og (så vidt jeg kan se) ingen konfrontasjoner som utarter seg i retning håndgemeng.
Det er vel når TMSRM holder sin dommedagsdrevne comeback-konsert - for første gang med trekkspill - at jeg går helt til topps, og Beelsebub deler ut underbergere fra ei skål, og Child Slaughter svir ørene på kakerakettene som freser bak ørene hans, og hele stua er bada i blå røyk, og latteren runger, og jeg styrter mot jorden som om den mentale tyngdekraften tar meg i besittelse, og jeg er utenfor redning. Jeg tar telling. Jeg sovner til slutt i ei seng på et rom, men våkner som vanlig klokka halv seks. Og de hardeste fester fortsatt. Og jeg ligger midt oppi alle tankene mine til klokka er ni, og jeg kjenner lukta av kaffe fra et sted nede i første.
De gode vibbene fra Fredagen lever fortsatt. Jeg minnes vagt at jeg var bekymra for at ikke alle hadde funnet seg til rette. Men det viste seg å være ubegrunnet.
Folk har funnet hverandre på kryss og tvers. Ingen kanter som jeg kan se.
Og når jeg får tid, så skal jeg fortelle mer.
Om jeg egentlig er noen god venn kan nok diskuteres, og særlig hvis en i det begrepet legger å holde kontakten i det daglige, og være der når det røyner på.
Det er kanskje ikke så naturlig for meg å ta den telefonsamtalen og stå der som en man kan lene seg til, lyttende i motgang og heiende i medgang.
Alt i alt så tar jeg kanskje mer plass enn hva jeg gir.
På den annen side så krever jeg ikke så mye av folk, eller ihvertfall synes jeg ikke det selv. Det er ikke nødvendig å være perfekt i mitt selskap, for jeg liker mennesker som er litt skakke og snodige, jeg synes ikke at venner har så mye å bevise for hverandre. Jeg lar meg ikke imponere av gods eller gull eller titler eller vellykkethet , hvis dere forstår hva jeg mener.
Opp igjennom åra har jeg blitt kjent med mange, glad i mange folk i mange ulike sammenhenger.
Og så er det sånn at jeg snart skal giftes, og i forkant av sånne høydepunkt så blir det gjerne arrangert utdrikningslag, der venner gjør stas på brudgommen på den ene eller andre måten. Markerer overgangen til de voksnes rekker. Og dette gjelder uansett om man er 22 eller 45. Mine forlovere er 2 av dem som har stått meg nærmest de siste 20 årene, det er Arnstein og Bygdadegosen, to av dem jeg ville stole blindt på uansett, uten forbehold. De er like nær meg som mine egne brødre og søstre. Kjenner meg kanskje bedre også.
Det var en Fredag for rundt 2 uker siden. Jeg hadde fått forespørsel fra Einstein om jeg ville komme til han og gjøre noe musikk eller spille FIFA og drikke øl og gå tur med hunden hans P'Tau, og jeg hadde sagt ja, så jeg svingte mors bil opp bakken og parkerte utenfor garasjen hans, og så kom han hjem selv også, og begynte å styre og fyke fram og tilbake mellom stua og kjøkkenet og pakke og rydde ting, mens han tilsynelatende fokuserte veldig på å ikke møte blikket mitt og den ørlille klokka i bakhodet ringte, først forsiktig, men da han putta ei kald Heineken i hånda mi, tiltok ringinga i styrke.
Vi skulle bare ned på Rema en tur og kjøpe noe mer øl, og da vi hadde vært der så svingte han mot småbåthavna, og jeg spurte om vi ikke kjørte feil vei, og han sa nei.
Og jeg sa nei vel og smilte for meg selv. Nå ringte klokka for fullt..
Jeg skal ikke legge skjul på at den siste måneden har vært en bergogdalbane i livet mitt. Med stigninger og stup og halsbrekkende svinger og mye grubling på generell basis. Men dette er bare bakteppe for å forklare psyken min. Det er mye som gynger og trekker meg i forskjellige retninger.
Einstein parkerte bilen utenfor et naust, tok ut trillekofferten sin (den samme som han glemte igjen på Fiskepirterminalen i Mars i 2008, men det er en annen historie), og til meg slengte han min egen vintage Liverpool-bag i ekte skai.
Han låste opp, og der inne lå det fortøyd en 15 fots askeladden med en 50 hesters påhengs på. Vi slengte greiene våre oppi og trakk hver vår redningsvest over hodet, Einstein satte seg bak spakene, og jeg ved hans side. Vi kom vel akkurat utenfor fyrlykta da jeg spurte han: ska me te Hidle?
Ja.
Det var fint å få det bekrefta. Det var litt sjø, og et helt stykke å gå, og det var ikke så lenge til skumringa, men Einstein hadde kartplotter på telefonen, og det var fint å krysse sånn over fjorden, mens det mørkna rundt oss, vi la inn noen røykepauser, og Einstein senior (jeg tror det var han), ringte et par ganger for å forsikre seg om at vi var på rett vei, og ikke hadde støtt på et skjær eller en holme eller et fremmedlegeme som lå og venta i vannskorpa. Eller en hai, eller nei, forresten. Ikke en hai.
Jeg veit ikke hva klokka kan ha vært da vi svingte inn i Hidlesundet. Jeg tipper rett over åtte. Det er en fredens plett der inne. Vi seig inn mot brygga, og ut fra buskene kom en hel bøling med plommetjuver av aller fineste sort.
Selv om jeg hadde pilsa, så leda jeg på ingen måte festen. Det ble mange klemmer og keitete ord. Noen sang. Det var tydelig at selskapet var på stigende. Sammen gikk vi oppover stien. Vinden suste forsiktig i løvverket, og stemmene blanda seg med hverandre. Noen putta et vinglass i hånda mi, og fylte det helt opp, og etterpå sa jeg ja til alt som ble budt meg, i et slags nyttårsafteneuforia, med det resultat at det gikk meg både til kroppen og til hodet, og en liten stund der, så lå jeg oppe og vaka med dem som var kommet lengst. Og Arnstein hadde laga en Øystein-quiz med 20 spørsmål, men måtte gi tapt etter det femte. For festen var på tøylesløs, vill ferd over stokk og stein. Det var lenge siden sist jeg var på en sånn fest. Kanskje tiår, men det er rart å tenke på at noen ting ikke forandrer seg. Det er de samme folka som vil spille på stereoanlegget. Preferanser som dulter borti hverandre, og volumet som øker i takt med rusen. Til en ugjenkjennelig grøt. Før var det CD. Nå er det Spotify. Men det er bare gode vibber. Det er bare gode folk, og (så vidt jeg kan se) ingen konfrontasjoner som utarter seg i retning håndgemeng.
Det er vel når TMSRM holder sin dommedagsdrevne comeback-konsert - for første gang med trekkspill - at jeg går helt til topps, og Beelsebub deler ut underbergere fra ei skål, og Child Slaughter svir ørene på kakerakettene som freser bak ørene hans, og hele stua er bada i blå røyk, og latteren runger, og jeg styrter mot jorden som om den mentale tyngdekraften tar meg i besittelse, og jeg er utenfor redning. Jeg tar telling. Jeg sovner til slutt i ei seng på et rom, men våkner som vanlig klokka halv seks. Og de hardeste fester fortsatt. Og jeg ligger midt oppi alle tankene mine til klokka er ni, og jeg kjenner lukta av kaffe fra et sted nede i første.
De gode vibbene fra Fredagen lever fortsatt. Jeg minnes vagt at jeg var bekymra for at ikke alle hadde funnet seg til rette. Men det viste seg å være ubegrunnet.
Folk har funnet hverandre på kryss og tvers. Ingen kanter som jeg kan se.
Og når jeg får tid, så skal jeg fortelle mer.
Kommentarer